sjørøvers planer . . . sand og tidevann og alt det

CAVA i Karavostasi, venter på motormannen - redningsbåten til høyre

Fortsatt er vi i Zakynthou, men bare oss to nå. Våre gjester reiste i dag. De har nok ikke stolt på at vi fikk dem på plass i riktig tid før flyavgang. Og kanskje ikke uten grunn. Planene våre har ikke akkurat vært meislet i stein i det siste. Kanskje lurt å ta saken i egne hender. Det viste seg også denne gangen at avreisen vår ble utsatt. Pga vind. Ingen båt forlot havna i dag. Men det går over imorrå, sier de.

Og vi har nå plutselig ikke noe mål. Annet en at vi skal opp til Korfu igjen, for å krysse over til Italia i september en eller annen gang. Dagen har vi brukt til å slappe av, fylle vann og diesel, handle påfyll i medisinkassa og gjøre oss klar for noen uthavner. Rett og slett hverdagen i nøtteskall. Varmen har ikke gått ned. 38 grader i dag. 28 nå klokken 22.30. Men vinden hjelper. Det blir nok søvn i natt, tenker jeg.

fra Gerolimenas, hvor vi spiste lunsj før motortrøbbel

På en så rolig dag går tankene gjerne hjem. Jeg merker nå at jeg har vært lenge borte. Slott og Slottspark kaller. Og ikke minst skriker avstand fra familie og venner.  Det blir nok en tur hjem til slutt. Det er egentlig en god følelse å merke dette savnet. Den som savner er heldig. Det betyr at man har et godt miljø rundt seg.

Jeg tenker mye på grekernes sterke følelse for familien. Hvordan de samles og alle generasjoner er med. Fra oldemor til det minste baby. Og de treffes ute. Jo, klart de har bedre klima som gjør at ute kan benyttes mye mer. Men de har også sterke bånd. Minner meg litt om hvordan det var når jeg var barn. Da var disse tradisjonene mye sterkere. Hele slekta møttes f.eks. til selskap i jula, hjemme hos noen. Bestemor og hennes søsken, hennes barn og deres barn og barnebarn fra alle kanter. Men ikke nå lenger. . . og jeg føler at disse båndene blir svakere med årene, når vi gir slipp på tradisjonene. Alle er opptatt med sitt. Avstand mellom familiemedlemmer er ofte stor. Før bodde hele slekta på samme gård, eller samme by. Nå søker de unge utdannelse i storbyene eller utlandet. Bestemødre stikker av på sjøreise. Avstand er blitt annen. . . og familiebåndene blir annerledes. En tanke vert å tenke på. . .

ingen skalpellskader :-)

I dag gikk jeg løs med skalpell på stingene i hånda til Freddy. Jeg syns han er tøff å våge å la meg gjøre det. Han går nå med hånda uten bandasje og gleder seg til å kunne hoppe i sjøen. Like etterpå måtte jeg stoppe han når han skulle absolutt gå over gaten på samme tid som en bil kjørte forbi. Vi var på vei til apoteket for å fylle opp "First-Aid" kassen he he. . .  jeg lover jeg skal holde godt øye med han gutten. Nok er nok når det gjelder skader syns jeg.

Våre naboer på styrbordside er fra Italia. De kom inn i går, like etter at vi flyttet båten fra sentrum. De kom litt "skeivt" inn, hukket seg i ankerkjettingen vår og noen justeringer med fendere og slikt måtte til for å få dem på plass. De har nok forventet annen reaksjon en de fikk. Når vi bare lo og hjalp dem med smil og spøkte, da takket de for seg med en flaske Chianti. Like før kom det inn en båt på babord side. En mann fra båten hadde stått på brygge lenge og ventet mens skipperen prøvde å få anker på riktig plass. I mellomtiden kom det en annen og skulle nappe plassen! Han ble jaget bort og tok da kursen full fart ut av havna. Lenge hørte vi ropene hans; but I was here first!!!  Han var så sinte at han fikk aldri med seg at han var faktisk ikke det. . .   ja kanskje ikke rart at italienerne var takknemlige for "ikke skrikingen" fra oss he he

Jo, de små tingene krydder i hverdagen. Helt klart :-)