På samme tid som jeg leser "Prost Gotvin Geometri" og syns han er en skikkelig skrulling, da sitter jeg her i Petriti og tenker på de månedene vi har hatt her i Hellas. Nå som vi snart skal over til Italia. . . og tiden vår i Hellas snart er over. Forvirret? ja . . . melankolsk? ja . . irritert? ja . . . og mye annet.
Klart dette har vært en fantastisk reise og veldig lærerik. Mest har jeg lært om meg selv. Jeg som trodde jeg var en veldig rolig og avslappet person med masse tålmodighet for alle mennesker og elsket å oppdage hvordan andre personer lever og å se hvordan de har det i hverdagen . . for å lære av dem . . . . men tsja . . . må innrømme at frustrasjonen har tatt over noen ganger.
Roen har jeg slitet med å finne. Mest kanskje for jeg har egentlig hatt dårlig samvittighet over å "stikke" fra barn og barnebarn (på min drømmereise), hvor jeg skulle kanskje vært til stede og hjulpet dem med å finne seg til rette i livet. Hvem klarer seg egentlig uten bestemor ??? Forstår ikke at de har faktisk klart seg veldig bra men jeg har vært borte :-)
Avslappet her jeg ikke alltid vært heller. Livredd alle situasjoner. Sitter ankeret fast? Får vi plass i havna? Har vi strøm imorrå? Blir det ok mobilnett så internett fungerer? Er det mulig å sove når båten dingler i en liten kjetting på 8mm midt ute i en bukt?? Blir det like varmt imorrå? Har vi nok mat til neste havn? For ikke å snakke om de gangene når det har blåst litt for mye og bølgene har vært litt for store. Eller når båten lå ved anker med motorstopp i enn liten barsk havn med våre gjester alene ombord og vi var i en annen by pga av ulykken . . .
Eneste jeg ikke har bekymret meg for, er om det blir sol imorrå. . . . ikke en eneste dag uten sol alle de 3 måneden vi har vært her.
Nei, jeg har funnet ut at jeg liker ikke usikkerhet. Og det er kanskje ikke det beste når man skal være sjørøver.
Klart jeg maler svart nå. Helt utrolige positive opplevelser har vi hatt. Vi har fått oppleve byer og områder hvor den vanlige turist ikke kommer. Vi har møtt utrolig gjestfrihet og hyggelige mennesker. Både greske og fra andre nasjoner som reiser likt og oss i et fremmed land og nyter tilværelsen.
I kveld kom det en liten båt inn i havna her. Klokken var nesten 10 og helt mørkt. Vi kom akkurat fra middag hos Mikaelis og vi så at med å flytte fortøyninger på en båt innerst i havna kunne denne båten godt få plass. Freddy ropte til beboerne i den båten og ba de om å hjelpe, for det var en båt på vei inn. Men nei, det skulle de ikke. De ville ikke ha en båt der. Ikke plass sa de. Med en gang kom det flere på banen, fra de andre båtene rundt oss, og mente det samme som oss. Når en båt kommer inn i mørket, da hjelper vi hver andre. Og klart det var plass! Det endte med sikker fortøyning for de 4 guttene som kom inn i en 28fots båt. De kom etterpå og takket oss for hjelpen. De hadde blitt jaget bort før vi kom . . . og våget ikke å komme inn igjen.
Men Freddy sliter, for han syns han var "barsk" mot de ufordragelige franskmennene som ikke ville hjelpe, når han sa "what an attatude!" til dem . . . he he . . . men nå er alle glade.
Jo, jeg syns det er interessant å observere andre mennesker. Både lokale og de andre sjørøverne. De aller fleste sjørøverne her er hva vi kaller "normale". Dvs ligner oss i oppførsel. Litt forsiktige til å begynne med, snakker etter en liten observasjon og blir gode venner etter hvert. Det er mange briter her. Har en båt her nede og reiser hjem om vinteren. Pensjonister. Stille og nyter tilværelsen og forlanger ikke noen oppmerksomhet, men tar oss imot med et varmt hjerte. De har funnet sin måte å leve på. Tilfreds. Jeg misunner dem. Jeg føler jeg er på søken hele tiden. Har liksom ikke helt funnet denne roen dem har.
Men det er mange av dem som er her på kort ferie. Utleiebåter hvor mannskapet skal rekke over mest mulig på en uke og de blir frekke og høyrøsta i havner når de skal finne sin plass eller komme seg av gårde. Da føler jeg meg det motsatte . . . som den som har roen og blir helt frustrert over deres utålmodighet. Herregud! vis litt modenhet og ta hensyn! he he
Men helt klart er det en annen kultur her en vi er vant til. De lokale har en helt annen væremåte. Helt annen ro. Når jeg slet som mest med varmen og lurte på hva jeg kunne finne på for å takle det, leste jeg en artikkel om saken. Og det som jeg fikk med meg var: gjør som de lokale. Sitt med kroppen "åpen", beveg deg sakte! Og jeg begynte å se etter. Jo, de gamle karene på cafè satt alle med bena sprett og åpen favn. Og grekerne går veldig sakte. Og de klær seg i vide bukser og lette vide skjorter. Og de går ut og spiser sent om kvelden. Når sola har gått ned og det er blitt kjøligere.
ja ja mer tanker og oppsummering senere. Nå skal jeg legge meg med helt "fantastik" gresk musikk i ørene fra pøbben på den andre siå av havna som spres sine halve toner og knuste stemme over oss sjørøvere. Men husk at egentlig er jeg en landkrabbe "under cover" :-)
Klart dette har vært en fantastisk reise og veldig lærerik. Mest har jeg lært om meg selv. Jeg som trodde jeg var en veldig rolig og avslappet person med masse tålmodighet for alle mennesker og elsket å oppdage hvordan andre personer lever og å se hvordan de har det i hverdagen . . for å lære av dem . . . . men tsja . . . må innrømme at frustrasjonen har tatt over noen ganger.
Roen har jeg slitet med å finne. Mest kanskje for jeg har egentlig hatt dårlig samvittighet over å "stikke" fra barn og barnebarn (på min drømmereise), hvor jeg skulle kanskje vært til stede og hjulpet dem med å finne seg til rette i livet. Hvem klarer seg egentlig uten bestemor ??? Forstår ikke at de har faktisk klart seg veldig bra men jeg har vært borte :-)
Avslappet her jeg ikke alltid vært heller. Livredd alle situasjoner. Sitter ankeret fast? Får vi plass i havna? Har vi strøm imorrå? Blir det ok mobilnett så internett fungerer? Er det mulig å sove når båten dingler i en liten kjetting på 8mm midt ute i en bukt?? Blir det like varmt imorrå? Har vi nok mat til neste havn? For ikke å snakke om de gangene når det har blåst litt for mye og bølgene har vært litt for store. Eller når båten lå ved anker med motorstopp i enn liten barsk havn med våre gjester alene ombord og vi var i en annen by pga av ulykken . . .
Eneste jeg ikke har bekymret meg for, er om det blir sol imorrå. . . . ikke en eneste dag uten sol alle de 3 måneden vi har vært her.
Nei, jeg har funnet ut at jeg liker ikke usikkerhet. Og det er kanskje ikke det beste når man skal være sjørøver.
Klart jeg maler svart nå. Helt utrolige positive opplevelser har vi hatt. Vi har fått oppleve byer og områder hvor den vanlige turist ikke kommer. Vi har møtt utrolig gjestfrihet og hyggelige mennesker. Både greske og fra andre nasjoner som reiser likt og oss i et fremmed land og nyter tilværelsen.
I kveld kom det en liten båt inn i havna her. Klokken var nesten 10 og helt mørkt. Vi kom akkurat fra middag hos Mikaelis og vi så at med å flytte fortøyninger på en båt innerst i havna kunne denne båten godt få plass. Freddy ropte til beboerne i den båten og ba de om å hjelpe, for det var en båt på vei inn. Men nei, det skulle de ikke. De ville ikke ha en båt der. Ikke plass sa de. Med en gang kom det flere på banen, fra de andre båtene rundt oss, og mente det samme som oss. Når en båt kommer inn i mørket, da hjelper vi hver andre. Og klart det var plass! Det endte med sikker fortøyning for de 4 guttene som kom inn i en 28fots båt. De kom etterpå og takket oss for hjelpen. De hadde blitt jaget bort før vi kom . . . og våget ikke å komme inn igjen.
Men Freddy sliter, for han syns han var "barsk" mot de ufordragelige franskmennene som ikke ville hjelpe, når han sa "what an attatude!" til dem . . . he he . . . men nå er alle glade.
Jo, jeg syns det er interessant å observere andre mennesker. Både lokale og de andre sjørøverne. De aller fleste sjørøverne her er hva vi kaller "normale". Dvs ligner oss i oppførsel. Litt forsiktige til å begynne med, snakker etter en liten observasjon og blir gode venner etter hvert. Det er mange briter her. Har en båt her nede og reiser hjem om vinteren. Pensjonister. Stille og nyter tilværelsen og forlanger ikke noen oppmerksomhet, men tar oss imot med et varmt hjerte. De har funnet sin måte å leve på. Tilfreds. Jeg misunner dem. Jeg føler jeg er på søken hele tiden. Har liksom ikke helt funnet denne roen dem har.
Men det er mange av dem som er her på kort ferie. Utleiebåter hvor mannskapet skal rekke over mest mulig på en uke og de blir frekke og høyrøsta i havner når de skal finne sin plass eller komme seg av gårde. Da føler jeg meg det motsatte . . . som den som har roen og blir helt frustrert over deres utålmodighet. Herregud! vis litt modenhet og ta hensyn! he he
Men helt klart er det en annen kultur her en vi er vant til. De lokale har en helt annen væremåte. Helt annen ro. Når jeg slet som mest med varmen og lurte på hva jeg kunne finne på for å takle det, leste jeg en artikkel om saken. Og det som jeg fikk med meg var: gjør som de lokale. Sitt med kroppen "åpen", beveg deg sakte! Og jeg begynte å se etter. Jo, de gamle karene på cafè satt alle med bena sprett og åpen favn. Og grekerne går veldig sakte. Og de klær seg i vide bukser og lette vide skjorter. Og de går ut og spiser sent om kvelden. Når sola har gått ned og det er blitt kjøligere.
ja ja mer tanker og oppsummering senere. Nå skal jeg legge meg med helt "fantastik" gresk musikk i ørene fra pøbben på den andre siå av havna som spres sine halve toner og knuste stemme over oss sjørøvere. Men husk at egentlig er jeg en landkrabbe "under cover" :-)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar