Det er lenge siden jeg blogget sist og mye har vi opplevd i mellomtiden. Både spennende og skremmende . . .
Vi reiste fra Souda-Kreta, den 3. august, etter en koselig uke i lag med Magnus, Gitte og barna, og selvfølgelig Erik og Anne-Marie også.
Først var det til Balos, som grekerne sier er den fineste plassen på Kreta. Vi kom aldri så langt å finne nøyaktig Balos, men ankret i en vik i nærheten. Vind og bølger på strekningen gjorde oss litt skeptiske når det gjaldt å fortsette til Balos. På denne strekningen kom de rareste dønningene/bølgene en kan tenke seg. De kom fra alle retninger. Og ikke akkurat de mest hyggelige klippene å havne oppi hvis noe skulle gå galt. Og ikke minst var det veldig ubehagelig å være ombord i denne lille Cava.
Og ifølge værmeldinga var det lurt å komme seg videre tidlig dagen etterpå, hvis man ville unngå slike utfordringer. Derfor ble det ankring nedenfor et gammelt sjørøverslott og ved siden av et vrak som var halvt opp av sjøen.
Videre dagen etter til øya Kithera, fødestad til gudinnen Afrodite, og ankom byen Kapsali om ettermiddagen. En "pittoresk" liten by, som de sier i reiseboka :-) Og det var den. Der ventet vi i 3 døgn for å kunne reise noenlunde behagelig videre. Fastlandet var jo målet.
I Kapsali var det kun grekere som ferierte. Vi hadde nå tid for å utforske området og jeg og Freddy gikk oss en tur opp til kirke rett opp i fjellet hvor hellig John bodde og fikk inspirasjon fra fjellet. Vi var heldige og traff på en gruppe franske speidere som fikk omvisning og vi fikk lov å være med. Kirken ble åpnet og innerste hule også. Et mektig øyeblikk der oppe i fjellet, det må jeg si. Opplysende om hva en helgen egentlig betyr for dem som dyrker dem.
Vi tok oss også en tur opp til nabobyen Chora og tusslet oss rundt i fortet med en fantastisk utsikt over området. Tavernaer testet vi også.
Men vi lengtet etter å komme oss over til fastlandet og tidlig morgen den 7.august startet vi reisen over. Vi var uheldige og fikk veldig sterk vind i en periode. Grusom sterk vind, hvis noen spør meg. Men den gikk over som annet og til Porto Kayio kom vi i fin vær og veldig glade for "bare små" dønninger. Det følte vi som ganske stille. Men når vi hadde ankret der, fått tau i land og så oss rundt, da fant vi ut å det var egentlig mer stille lengre inn i viken. . . .
. . . og da begynner "alle gode ting er tre". . . eller motsatt. . .
Freddy svømte ut for å hente tauet. Dønningene protesterte og kastet hann mot berget, som var egentlig ganske ugjestmildt, for der var det både hvasse nabber og kråkeboller. Hann fikk skrubbsår over hele kroppen og en god del stikk fra kråkebollene på høyre hånd. Tauet måtte vi la ligge til neste morgen. Kråkeboller er ikke så kjekt å ha i fingrene. De forårsaker gjerne betennelse og må tas ut snarest. Eller drives ut. Og beste idèen om hvordan dem skulle fordrives var rett og slett å bruke urin. Ja, det ble løsningen. Freddy rett og slett tisset på venstre hånda si og pakket den godt inn etterpå. Hm m m om det virker? ja. . . helt klart. Kan anbefales he he
Men vi lå på sleng lengre inne denne natten og hadde vakt hele natten for sikkerhets skyld. Det gikk veldig bra med oss, men når vi skulle kjøre videre, drev en annen båt forbi oss og vi måtte rope og vekke dem for å få dem til å forstå at de var på ufrivillig vei rett inn til fjellet. Skal si de ble glad :-)
Neste havn var egentlig planlagt å være Lemini.
Vi seilet fra Porto Kayio videre oppover kysten og stakk innom en liten søt by, Yerolimena, hvor vi knytte oss til en søt liten flytebrygge og tok oss en lunsj på land. Videre gikk turen i retning Lemini men når vi var et godt stykke utenfor byen Mezapo begynte motoren å protestere. Kvelingslyder i sakte rythme til å begynne med, men uheldigvis økende og truende. Vi lirket oss inn til Mezapo og fikk ankret der. Ingen brygge der og ikke en veldig trygg havn hvis vi ikke fikk styr på motoren.
Vi trodde først at vi hadde fått noe siv e.l. i propellen, men Erik dykket og utelukket det.
Da åpnet Freddy motorkassen og begynte å se etter. Det endte med at han ristet opp venstre hånda sin og sto der med blodsprut i alle retninger. Da var det godt å ha "Trykk-kompress for stopping av blødninger" ombord. Det viste seg at han hadde ikke bare tatt ytterste lag, men skåret opp blodåren også.
Oversykepleier frøken Grautarvømb viste stort mot når hun fant fram kompress, stoppet blødningen og rodde i land med pasienten. He he. . . i minnet "på et blunk", men i realiteten i sjokk og forvirring og redsel.
Men på land var det neste skrittet å finne veien til akutten. . . hvordan ville det egnetlig gå? . . .og har de noen peiling på slikt her i grekenland?
Et hyggelig par på kaien snakket engelsk og viste oss veien opp til den eneste tavernan, hvor innehaveren var vist et veldig elskverdig menneske. Og jo, det var han. Han lånte bilen hos naboen og kjørte oss til nærmeste helsestasjon. Det viste seg å være i Areopolis, 20 min kjøring. Der ville han vente på oss, hvis nødvendig. Men dyr var han. . . .100 euro skulle han ha for tjenesten!!
På helsesenteret fikk vi rask og god hjelp og beskjed om å komme igjen dagen etterpå. Og ikke en euro å betale. Norsk helsekort gjorde nytten :-)
Og da begynte den virkelige situasjonen å gå opp for meg. . . . her var vi i, i en grekenverden, i en eller annen by ute på landet, som jeg ikke husket navnet på en gang, langt ifra båten med ødelagt motor, som lå på sleng i en annen by, som jeg ikke heller husket navnet på, og motorproblemer som gjorde at det ikke var mulig å komme seg til en trygg havn med båten. Og en pasient som pga kråkeboller og slangeklemmer ikke kunne bruke hendene. . . .
Om Erik og Anne-Marie syns det var et lykketreff, vet jeg ikke, men jeg følte det slik. Det var et lykketreff i hele situasjonen at de var med oss når dette skjedde. De tok ansvar for båten i Mezapo, mens vi overnattet i Areopolis og satte i gang søk etter en eller annen for å slepe Cava til en trygg havn, på samme tid som vi bekymret oss for dem ombord i båten, som ved minste endring i vindsituasjon kunne lett ende i fjellveggene rundt Mezapo. Og det ble ikke før tidlig neste morgen at resepsjonisten på hotellet informerte oss om at hun hadde funnet en som ville hente Cava og slepe i trygg havn. Skal si de på dette hotellet gjørde alt de kunne for å hjelpe oss. Utrolig fine mennesker.
Slepingen startet like før kl 11 og like etter var Freddy ferdig på helsestasjonen i kontroll og utplukking av det som var igjen av kråkaboller. Begge hender bandasjert og på fornavn med dem i apoteket allerede :-)
Båten skulle slepes til en havn i nærmeste nabolag, Karovostasi. Pris kr 500 euro!!! Månedslønn for en greker vil jeg tro . . . men vi hadde ikke noe valg. Ja takk, vi bukker for en sleping for den prisen. Jenta i resepsjonen ble veldig rød i fjeset når hun sa hva de skulle ha for slepingen. Men jobben ble utført på en fin og rask måte og nå var hele gjengen samlet i Karovostasi og neste skritt å få motoren i gang. Hotelansatte hadde allerede avtalt med Yiannis og Dimitri (far og sønn, kjente som magikere når det gjelder motorer) om at de ville komme når båten var ankommet Karovostasi. Og de kom. Yiannis er faren med all kunnskapen. Dimitri er assistent og kan engelsk og jobber med faren sin pga at han får ikke noen annen jobb. Kanskje han kan overta for faren når faren pensjonerer seg. . . .Hann er 29 år og kan ikke gifte seg pga av at han ikke har jobb. Søsteren hans er 34 år og har nå funnet seg en mann som har jobb og nå har hun også fått lov av faren å få baby. . . ja andre normer her en vi er vant til . , ,
Det tok far og sønn 2 dager å få orden på motoren (med greske pauser innimellom, selvfølgelig). Det viste seg at tankene var fulle av dritt. Ifølge selger skulle de være rengjort, men som så mye annet da stemte ikke det. Men nå er de rene og motoren kontrollert og switch mellom tanker er endret. Prisen kun 350 euro. . . og når de fikk vite hva slepegutta tok for slepingen, da ba de om unnskyldning. De likte ikke denne grådigheten . . . noe mer en oss.
Og nå er vi her i Pilos, i kokvarme og bare svetter. Motoren gikk stort sett bra hele veien hit. Kun et "geisp" i sammenheng med switching mellom tanker. Men det er trolig ikke noe alvorlig. Skal sjekkes i dag. Og Yiannis/Dimitri ringte i dag for å høre om det hadde gått bra. Det var koselig.
Og vi blir her en dag til. For å vaske klær. Vaskedama hadde så mye å gjøre at hun ikke kunne levere før imorrå. Og da blir det bare en dag til. Det er en fin liten by og mye historie her også. Og uten tvil, den flotteste innseilinga vi har sett hittil.
 |
| Mia, Martin og Gitte på tur med Cava |
Vi reiste fra Souda-Kreta, den 3. august, etter en koselig uke i lag med Magnus, Gitte og barna, og selvfølgelig Erik og Anne-Marie også.
 |
| Freddy med familie på Kreta |
Først var det til Balos, som grekerne sier er den fineste plassen på Kreta. Vi kom aldri så langt å finne nøyaktig Balos, men ankret i en vik i nærheten. Vind og bølger på strekningen gjorde oss litt skeptiske når det gjaldt å fortsette til Balos. På denne strekningen kom de rareste dønningene/bølgene en kan tenke seg. De kom fra alle retninger. Og ikke akkurat de mest hyggelige klippene å havne oppi hvis noe skulle gå galt. Og ikke minst var det veldig ubehagelig å være ombord i denne lille Cava.
Og ifølge værmeldinga var det lurt å komme seg videre tidlig dagen etterpå, hvis man ville unngå slike utfordringer. Derfor ble det ankring nedenfor et gammelt sjørøverslott og ved siden av et vrak som var halvt opp av sjøen.
Videre dagen etter til øya Kithera, fødestad til gudinnen Afrodite, og ankom byen Kapsali om ettermiddagen. En "pittoresk" liten by, som de sier i reiseboka :-) Og det var den. Der ventet vi i 3 døgn for å kunne reise noenlunde behagelig videre. Fastlandet var jo målet.
I Kapsali var det kun grekere som ferierte. Vi hadde nå tid for å utforske området og jeg og Freddy gikk oss en tur opp til kirke rett opp i fjellet hvor hellig John bodde og fikk inspirasjon fra fjellet. Vi var heldige og traff på en gruppe franske speidere som fikk omvisning og vi fikk lov å være med. Kirken ble åpnet og innerste hule også. Et mektig øyeblikk der oppe i fjellet, det må jeg si. Opplysende om hva en helgen egentlig betyr for dem som dyrker dem.
 |
| på vei opp til st.John kirke ovenfor Kapsali |
Vi tok oss også en tur opp til nabobyen Chora og tusslet oss rundt i fortet med en fantastisk utsikt over området. Tavernaer testet vi også.
Men vi lengtet etter å komme oss over til fastlandet og tidlig morgen den 7.august startet vi reisen over. Vi var uheldige og fikk veldig sterk vind i en periode. Grusom sterk vind, hvis noen spør meg. Men den gikk over som annet og til Porto Kayio kom vi i fin vær og veldig glade for "bare små" dønninger. Det følte vi som ganske stille. Men når vi hadde ankret der, fått tau i land og så oss rundt, da fant vi ut å det var egentlig mer stille lengre inn i viken. . . .
. . . og da begynner "alle gode ting er tre". . . eller motsatt. . .
Freddy svømte ut for å hente tauet. Dønningene protesterte og kastet hann mot berget, som var egentlig ganske ugjestmildt, for der var det både hvasse nabber og kråkeboller. Hann fikk skrubbsår over hele kroppen og en god del stikk fra kråkebollene på høyre hånd. Tauet måtte vi la ligge til neste morgen. Kråkeboller er ikke så kjekt å ha i fingrene. De forårsaker gjerne betennelse og må tas ut snarest. Eller drives ut. Og beste idèen om hvordan dem skulle fordrives var rett og slett å bruke urin. Ja, det ble løsningen. Freddy rett og slett tisset på venstre hånda si og pakket den godt inn etterpå. Hm m m om det virker? ja. . . helt klart. Kan anbefales he he
Men vi lå på sleng lengre inne denne natten og hadde vakt hele natten for sikkerhets skyld. Det gikk veldig bra med oss, men når vi skulle kjøre videre, drev en annen båt forbi oss og vi måtte rope og vekke dem for å få dem til å forstå at de var på ufrivillig vei rett inn til fjellet. Skal si de ble glad :-)
Neste havn var egentlig planlagt å være Lemini.
Vi seilet fra Porto Kayio videre oppover kysten og stakk innom en liten søt by, Yerolimena, hvor vi knytte oss til en søt liten flytebrygge og tok oss en lunsj på land. Videre gikk turen i retning Lemini men når vi var et godt stykke utenfor byen Mezapo begynte motoren å protestere. Kvelingslyder i sakte rythme til å begynne med, men uheldigvis økende og truende. Vi lirket oss inn til Mezapo og fikk ankret der. Ingen brygge der og ikke en veldig trygg havn hvis vi ikke fikk styr på motoren.
Vi trodde først at vi hadde fått noe siv e.l. i propellen, men Erik dykket og utelukket det.
Da åpnet Freddy motorkassen og begynte å se etter. Det endte med at han ristet opp venstre hånda sin og sto der med blodsprut i alle retninger. Da var det godt å ha "Trykk-kompress for stopping av blødninger" ombord. Det viste seg at han hadde ikke bare tatt ytterste lag, men skåret opp blodåren også.
Oversykepleier frøken Grautarvømb viste stort mot når hun fant fram kompress, stoppet blødningen og rodde i land med pasienten. He he. . . i minnet "på et blunk", men i realiteten i sjokk og forvirring og redsel.
 |
| Freddy med begge hender opptatt :-) |
Et hyggelig par på kaien snakket engelsk og viste oss veien opp til den eneste tavernan, hvor innehaveren var vist et veldig elskverdig menneske. Og jo, det var han. Han lånte bilen hos naboen og kjørte oss til nærmeste helsestasjon. Det viste seg å være i Areopolis, 20 min kjøring. Der ville han vente på oss, hvis nødvendig. Men dyr var han. . . .100 euro skulle han ha for tjenesten!!
På helsesenteret fikk vi rask og god hjelp og beskjed om å komme igjen dagen etterpå. Og ikke en euro å betale. Norsk helsekort gjorde nytten :-)
Og da begynte den virkelige situasjonen å gå opp for meg. . . . her var vi i, i en grekenverden, i en eller annen by ute på landet, som jeg ikke husket navnet på en gang, langt ifra båten med ødelagt motor, som lå på sleng i en annen by, som jeg ikke heller husket navnet på, og motorproblemer som gjorde at det ikke var mulig å komme seg til en trygg havn med båten. Og en pasient som pga kråkeboller og slangeklemmer ikke kunne bruke hendene. . . .
Om Erik og Anne-Marie syns det var et lykketreff, vet jeg ikke, men jeg følte det slik. Det var et lykketreff i hele situasjonen at de var med oss når dette skjedde. De tok ansvar for båten i Mezapo, mens vi overnattet i Areopolis og satte i gang søk etter en eller annen for å slepe Cava til en trygg havn, på samme tid som vi bekymret oss for dem ombord i båten, som ved minste endring i vindsituasjon kunne lett ende i fjellveggene rundt Mezapo. Og det ble ikke før tidlig neste morgen at resepsjonisten på hotellet informerte oss om at hun hadde funnet en som ville hente Cava og slepe i trygg havn. Skal si de på dette hotellet gjørde alt de kunne for å hjelpe oss. Utrolig fine mennesker.
Slepingen startet like før kl 11 og like etter var Freddy ferdig på helsestasjonen i kontroll og utplukking av det som var igjen av kråkaboller. Begge hender bandasjert og på fornavn med dem i apoteket allerede :-)
 |
| bekymret kaptein følger med slepingen av Cava |
Det tok far og sønn 2 dager å få orden på motoren (med greske pauser innimellom, selvfølgelig). Det viste seg at tankene var fulle av dritt. Ifølge selger skulle de være rengjort, men som så mye annet da stemte ikke det. Men nå er de rene og motoren kontrollert og switch mellom tanker er endret. Prisen kun 350 euro. . . og når de fikk vite hva slepegutta tok for slepingen, da ba de om unnskyldning. De likte ikke denne grådigheten . . . noe mer en oss.
Og nå er vi her i Pilos, i kokvarme og bare svetter. Motoren gikk stort sett bra hele veien hit. Kun et "geisp" i sammenheng med switching mellom tanker. Men det er trolig ikke noe alvorlig. Skal sjekkes i dag. Og Yiannis/Dimitri ringte i dag for å høre om det hadde gått bra. Det var koselig.
Og vi blir her en dag til. For å vaske klær. Vaskedama hadde så mye å gjøre at hun ikke kunne levere før imorrå. Og da blir det bare en dag til. Det er en fin liten by og mye historie her også. Og uten tvil, den flotteste innseilinga vi har sett hittil.
Wow! What an adventure. I am glad it turned out okay.
SvarSlettSynd at ikke selveste skipslegen var med ombord. Akevitt og en rusten nebbetang dugde sist kråkebolleproblemet oppstod. Da ble Jan "Grekern" fra Drammen operert i nattens mulm og mørke etter et urutinert nattbad inn mot grunna:-)
SvarSlett