Gotvin sine tanker eller mine. . . . hvem vet ?

På samme tid som jeg leser "Prost Gotvin Geometri" og syns han er en skikkelig skrulling, da sitter jeg her i Petriti og tenker på de månedene vi har hatt her i Hellas. Nå som vi snart skal over til Italia. . . og tiden vår i Hellas snart er over. Forvirret?  ja . . . melankolsk? ja . .  irritert?  ja . . .  og mye annet.

Klart dette har vært en fantastisk reise og veldig lærerik. Mest har jeg lært om meg selv. Jeg som trodde jeg var en veldig rolig og avslappet person med masse tålmodighet for alle mennesker og elsket å oppdage hvordan andre personer lever og å se hvordan de har det i hverdagen . .  for å lære av dem . . . .  men tsja . . .  må innrømme at frustrasjonen har tatt over noen ganger.

Roen har jeg slitet med å finne. Mest kanskje for jeg har egentlig hatt dårlig samvittighet over å "stikke" fra barn og barnebarn (på min drømmereise), hvor jeg skulle kanskje vært til stede og hjulpet dem med å finne seg til rette i livet. Hvem klarer seg egentlig uten bestemor ??? Forstår ikke at de har faktisk klart seg veldig bra men jeg har vært borte :-)

Avslappet her jeg ikke alltid vært heller. Livredd alle situasjoner. Sitter ankeret fast? Får vi plass i havna? Har vi strøm imorrå? Blir det ok mobilnett så internett fungerer? Er det mulig å sove når båten dingler i en liten kjetting på 8mm midt ute i en bukt?? Blir det like varmt imorrå? Har vi nok mat til neste havn?  For ikke å snakke om de gangene når det har blåst litt for mye og bølgene har vært litt for store. Eller når båten lå ved anker med motorstopp i enn liten barsk havn med våre gjester alene ombord og vi var i en annen by pga av ulykken . . .
Eneste jeg ikke har bekymret meg for, er om det blir sol imorrå. . . .  ikke en eneste dag uten sol alle de 3 måneden vi har vært her.
Nei, jeg har funnet ut at jeg liker ikke usikkerhet. Og det er kanskje ikke det beste når man skal være sjørøver.

Klart jeg maler svart nå. Helt utrolige positive opplevelser har vi hatt. Vi har fått oppleve byer og områder hvor den vanlige turist ikke kommer. Vi har møtt utrolig gjestfrihet og hyggelige mennesker. Både greske og fra andre nasjoner som reiser likt og oss i et fremmed land og nyter tilværelsen.
I kveld kom det en liten båt inn i havna her. Klokken var nesten 10 og helt mørkt. Vi kom akkurat fra middag hos Mikaelis og vi så at med å flytte fortøyninger på en båt innerst i havna kunne denne båten godt få plass. Freddy ropte til beboerne i den båten og ba de om å hjelpe, for det var en båt på vei inn. Men nei, det skulle de ikke. De ville ikke ha en båt der. Ikke plass sa de. Med en gang kom det flere på banen, fra de andre båtene rundt oss, og mente det samme som oss. Når en båt kommer inn i mørket, da hjelper vi hver andre. Og klart det var plass! Det endte med sikker fortøyning for de 4 guttene som kom inn i en 28fots båt. De kom etterpå og takket oss for hjelpen. De hadde blitt jaget bort før vi kom . . . og våget ikke å komme inn igjen.
Men Freddy sliter, for han syns han var "barsk" mot de ufordragelige franskmennene som ikke ville hjelpe, når han sa "what an attatude!" til dem . . . he he . . . men nå er alle glade.

Jo, jeg syns det er interessant å observere andre mennesker. Både lokale og de andre sjørøverne. De aller fleste sjørøverne her er hva vi kaller "normale". Dvs ligner oss i oppførsel. Litt forsiktige til å begynne med, snakker etter en liten observasjon og blir gode venner etter hvert. Det er mange briter her. Har en båt her nede og reiser hjem om vinteren. Pensjonister. Stille og nyter tilværelsen og forlanger ikke noen oppmerksomhet, men tar oss imot med et varmt hjerte. De har funnet sin måte å leve på. Tilfreds. Jeg misunner dem. Jeg føler jeg er på søken hele tiden. Har liksom ikke helt funnet denne roen dem har.
Men det er mange av dem som er her på kort ferie. Utleiebåter hvor mannskapet skal rekke over mest mulig på en uke og de blir frekke og høyrøsta i havner når de skal finne sin plass eller komme seg av gårde. Da føler jeg meg det motsatte . . . som den som har roen og blir helt frustrert over deres utålmodighet. Herregud! vis litt modenhet og ta hensyn! he he

Men helt klart er det en annen kultur her en vi er vant til. De lokale har en helt annen væremåte. Helt annen ro. Når jeg slet som mest med varmen og lurte på hva jeg kunne finne på for å takle det, leste jeg en artikkel om saken. Og det som jeg fikk med meg var: gjør som de lokale. Sitt med kroppen "åpen", beveg deg sakte!  Og jeg begynte å se etter. Jo, de gamle karene på cafè satt alle med bena sprett og åpen favn. Og grekerne går veldig sakte. Og de klær seg i vide bukser og lette vide skjorter. Og de går ut og spiser sent om kvelden. Når sola har gått ned og det er blitt kjøligere.

ja ja mer tanker og oppsummering senere. Nå skal jeg legge meg med helt "fantastik" gresk musikk i ørene fra pøbben på den andre siå av havna som spres sine halve toner og knuste stemme over oss sjørøvere. Men husk at egentlig er jeg en landkrabbe "under cover" :-)

sånn er det, men allikevel så fjernt . . .

Jeg sitter nå på Atherinos Yacht Club Cafe . . .  ja høres flott og elegant ut, men i realiteten er dette en enkel cafe på verdens ende. Øya er Meganissi og bukta heter Atheni.

Cava i porto Atheni

Innehaveren driver også super-markadoen. Springer fra baren til butikken etter behov. Sjelden behov for han på begge plasser om gangen, i løpet av dagen, men om kvelden
samler båtturistene seg der og koser seg.

Vi kom hit på lørdag på søken etter en plass å handle kost. Og fant dette paradiset på jord.
Ja, jeg vet jeg sa noe lignende om siste plass, Kastos, men her er vi rett og slett i sentrum av Eden.

Øya Meganissi er ikke så veldig stor. Og det er kort avstand til fastlandet. Kun 2-3 timers seilas til Lefkas. Men her er ting langt tilbake i tid. Mobildekkning finnes nesten ikke. Og internett på samme måte. Det finnes ingen mini-bank på øya.

Nei jeg likte meg ikke så veldig godt her i begynnelsen, når jeg i tillegg fant ut at jeg måtte gå 2 km til byen Vathi, for å kjøpe meg røyk! Grunnen til at det ikke finnes noen bank på øya, er at det er for dyrt å forsikre pengetransporten med ferjen fra fastlandet. Hvorfor det kun er mulig å kjøpe røyk i Vathi, vet jeg ikke.

på vei til Vathi å kjøpe røyk . . . søker styrke for å klare turen :-)

Her i havna ligger det fiskebåter i lag med seilbåtene og gamle mor kommer hver morgen
og gir sjømannssønnen sin ordrer for dagen. Hun er alltid kledd i svart kjole.








1 km opp i høyden ligger den lille byen Katomeri. Vi gikk opp ditt den første dagen (på vei til Vathi for å kjøpe røyk), og vi forsvant tilbake i tid om minst 100 år.
For en idyll!  På veien opp ditt gikk vi forbi flere hundre år gamle oliventrær og sauer beitet i det barske landskapet. En gammel dame kledd i en haug av svarte klær,  med hatt og sjal, foret sauene. "Kalimera" ropte jeg og hun hilste tilbake og vinket med et smil.
Huset hennes så ut som en rønne, men helt klart bebodd. . .

Sauedame

Utenfor husene i landsbyen sitter de gamle damene i sine svarte kjoler og svarte sjal rundt hodet og rensker oliven i et fat. Akkurat som man ser på postkortene rundt omkring, men trodde ikke fantes i dag.
Mennene samler seg hos "Stavros" (jeg syns det navnet passer han, men jeg aner ikke hva han heter) som har drevet den lokale cafèen sin på samme plass i 70 år . . . minst.  Ser slik ut iallefall, men jeg vet ikke det heller :-)
Der sitter de med sin ouzo eller øl og diskuterer verdens gang. Eller kanskje bare innhøstingen av olivenene i år. Det vet ikke vi.

"Stavros" på cafèen sin

Vi forsto jo ingen ting. Hørtes ut som gresk for meg :-)
På veien til Vathi hilste jeg på dem med "kalimera" på samme måte som til hun sauedamen vi gikk forbi, og vi fikk en kor av "kalimera" tilbake og armene i lufta :-)
Med det samme bestemte vi oss for å stoppe der på veien tilbake. En slik lokal plass måtte vi bli kjent med. Og det gjorde vi. For en fantastisk plass. Ingen snakket noe annet en gresk, men vi fikk med oss at en av dem hadde vært i Norge. På et skip med rute mellom Norge, Sverige og Finland.

på cafèen til Stavros, Katomeris "underhus", vil jeg tro :-)

Rundt hjørnet var det en sjarmerende liten landhandel. Og på andre siden av gadå satt presten på besøk hos naboene.

I dag var vi innom Katomeri igjen, på vei til Spartochori, en anne liten by 6 km borte.
Vi gikk da forbi cafèen til "Stavros", men nå var døren stengt. Alikevel satt han og alle de andre karene utenfor. Og jeg hilste på samme måte som i går, med mitt bredeste smil ropte jeg og vinket til dem. Men denne gangen fikk jeg dårlig respons. . . . ingen glede og såvidt at armene løftet seg. Jeg undret meg og snudde

Katomeris landhandel

meg for å gå videre og da så jeg hvorfor. . . .
Ved nabohuset var det samlet mange mennesker og lokket på en kiste sto lent opp til porten. Presten i sin fulle mundering var der også og tok seg av folkemengden. Folk ventet på tur for å si farvel til den døde. . .
Jeg ble ille lei meg. Snappet ned capsen min og vi gikk forbi så stille som vi kunne. Igjennom folkemengden. .  Hva trodde de om meg som kom der, lysende som sola og roper høgt "kalimera"
på en slik dag hvor halve byen sorger?
For dem var det i allefall ikke en "god dag".

Men jeg og Freddy hadde en fantastisk fin dag. Vi gikk videre over til Spartochori og nøt utsikten, svetten og bevegelsen.

på "Stavros" cafè. Han har vært i Norge :-)
. . . . se de druene i "taket" !

Det samme gjorde vi i går. Da gikk vi en lang tur i den andre retningen, badet i en liten bukt og gikk videre hjem til båten.  Denne plassen har den effekten på oss at vi rett og slett lengter etter å gå og se. . .

Vi gikk også opp til Katomeri igjen om kvelden i går, for å spise på hotellet der, hvor vi hadde hørt at var fin mat og greie priser. Det er lenge nå, siden jeg har fått en god lammestek
og det hadde jeg bestemt meg for å bestille. Uheldigvis var det utsolgt når vi kom! Men en fantastisk fin "mixed plate" fikk vi og der var også littegrann lam til meg :-)

Barnevogner har en viktig gjenbruks rolle her. Flere plasser så vi rester av barnevogn omgjort til en transporttralle. Og trafikksikkerhet har en annen mening her. Her står det gjerne barn foran på mopedene.  I dag så vi en kar kjøre med hund på fanget og gassflaske mellom bena. Pickuper har flere mennesker på lasteplanet i full fart. De står t.o.m. !
I Spartochori finnes det mange "innkjøring forbudt" skilt, bl.a. opp til politiet. Men ingen tar hensyn til det. Bussen kjørte igjennom alle enveis-gater vi så. . . mot trafikken. Og trangt var det. Litt skrapelyder ble det og speilet måtte tas inn.

Jeg ble dratt inn på terrassen til hun dame og måtte
prøve meg på veven hennes.
Skal si hun hadde oppdaget turister :-)  

Og nå skal vi videre. Lefkas eller Preveza imorrå. . .  og zic-zac oppover til Korfu, hvor vi får besøk den 5.september.
Det er meldt lavere temperatur nå og det gleder jeg meg til. Denne konstante varmen har ikke god effekt på humøret mitt. Faktisk veldig dårlig effekt he he . . . men jeg skal prøve å huske det når jeg griner over hvor kalt det er i vinter. . .

pga dårlig nettverk blir det ikke noen bilder i dag. De kommer med en gang vi er tilbake i sivilisasjonen :-)

Solsikker i en barsk hage i Katomeri

Offentlig klesnor ?

normal passasjertransport i Meganissi

på vei til Spartochori . . . 

svett rygg på vei til Spartochori

en tung byrde på hodet . . .

et til bilde fra "Stavros" sin cafè

hadde det treet kunnet snakke . . .
flere hundre år gammelt.

hvor ingen skulle tro at noen kunne bo . . .

utsikt fra lunsjplassen på Kastos

Her er vi i, som det ser ut, Guds forlatte by, Kastos. På øya Kastos. Her er det kun 31 fastboende, men øker litt om sommeren når turistene kommer innom. Her er det ikke en gang en søppelplass. Innbyggerne må samle det opp i løpet av sommeren og brenne det om vinteren. Derfor skal ikke båtturistene legge igjen noe søppel her. Men de gjør det. Det er synd å si, men de tenker ikke på det. Selv om det står et skilt rett oppi gadå at det er forbudt å legge igjen søppel.

Vi reiste fra Effemia på onsdag, etter at jeg hadde vært hos frisøren og lagt igjen 70% av håret og seilet over til Frikes. En liten by på øya Ithaki. Ifølge boka skulle det være en pittoresk plass og et "must" å gå inn der.

Frikes i god avstad

Det ble en liten skuffelse. Jo, fin plass er det. . . sikkert, men der var det stappfult med charter båter og mye støy utover natta. Vi hadde egentlig bestemt oss for å stoppe der en dag eller to og ta oss tur over til nærmeste by, Stavros, som bare er i 3 km avstand, men etter den første natte med støy og mye dønninger, da bare dro vi. Vi trenger jo ikke stoppe der hvor vi ikke har lyst å være, ikke sant?

Vi reiste tidlig avårde og bare sløret oss vider over til neste bukt hvor byen Kioni er. Det er en fantastisk fin plass. Vi fortøyet der, men å komme seg på land gikk litt tregt. Andre sjørøvere sto i kø for å nappe ankeret vårt og etter at 2 hadde brukt sin tid på å komme seg løs fra det fine "bruce" ankeret vårt, måtte vi ut igjen og legge til på nytt.

deilig Frappe i Kioni 

Men da kunne vi endelig komme oss på land hvor vi fikk dagens Frappe. Dyr, men god. Vi tuslet oss videre og gikk litt rundt og nøt utsikten og det rolige atmosfære. Stolte over vår tålmodighet når det gjelder uerfarne sjørøvere og ankertyver.

Etter en hyggelig ettermiddag i Kioni seilet vi over til øya Kastos, hvor vi ankret i en bukt for å spise sen lunsj og bade litt. Den bukta kalles "one house bay" og har, selvfølgelig, kun et hus. Der var det også en flokk med gjeter som stirret nysgjerrige på oss. Pga meldt vind bestemte vi oss for å gå helt inn til havn i Kastos "by" for natten og var så heldige å nappe den siste plassen ved brygge. Skal si vi var fornøyde med vår lykke når vi så på alle de andre båtene komme inn og måtte ankre ute med tau til land  (ikke minst når vi så han som brukte laaaaang til på å levere tilbake ankeret vårt i Kioni)) . . .  og var nå avhengige av jolla for å komme seg inn til land. Vi liker ikke å være avhengige av jolla, for vår jolle er mer trøbbel en pleasure. . . holder ille på luft, lekker og har dårlig årefeste. . . . blir nok pensjonist snart.

Guds forlatte by . . . Kastos med 31 innbyggere
Cava er 4. mast fra høyre, med 98.5 m kjetting ute :-)

Ja, dagene går nå i rett og slett å eksistere og observere. I hver havn er det noen sinnataggere som gjør livet surt for andre. I dag blåste det opp litt vind og ankerfeste vårt løsnet og vi måtte ut og legge anker igjen. Slikt skjer av og til. Ved siden av oss var en italiener som sto og ropte hele tiden at vi var over hans anker (tror jeg han sa, han snakket jo bare italiensk) han var i allefall sinte. Men vi var ikke det. . .  og vi la vårt langt ut og kom sakte inn igjen. For det blåste litt sidevind og var ikke enkelt å treffe på plass. Når vi var vel inne igjen, dro han ut og flyttet seg. Han fikk selvfølgelig problemer. La ankeret noen få meter ut og bakket inn full fart og krasjet rett i neste båt. Etterpå måtte han svømme med tau over i en bøye (som trolig er grunnen til at han flyttet seg for han ville ha feste i bøyen) men når han skulle opp av vannet igjen, var det plutselig ingen som ville ut med badestige til han . . . han kom til slutt opp vår. Han har holdt seg inne i båten sin etter det. . . .

Vi tar en dag til her i Kastos. Vi nyter freden og roen her. En riktig hyggelig plass :-)

I Capt. Corelli's fotspor . . .

Vi reiste fra Zakynthou på søndag og jeg må si at det var på tide. Zakynthou er en veldig ok by. Lit "sjabby" i forhold til mange andre byer, men mye folk og mange fine plasser å se. Og mye støy. Og mye varme. Etter 3 netter uten søvn hadde vi veldig lyst å komme oss ut og ankre i en bukt hvor det var litt bris og ikke så mye varme. Og den fant vi på Kefalonia. Ikke så lang seilas. Egentlig veldig kort seilas og en del motor :-) Det blåser ikke så mye her i dette området nå. Vi var tidlig inne og det ble en deilig formiddagslur, ennå bedre ettermiddagslur og til slutt 10 timers søvn i løpet av natta. Skal si vi elsker denne bukten heretter :-) Vannet var så klart at vi kunne lese på koppen vi lot synke ned på 7 meters dyp. Kjettingen på ankeret kunne vi følge bevegelsene på. . .  deilig !

Kaffekopp på 7 meters dybde i Katelios bukta

Veldig restaurert og ved godt mot seilt vi videre med målet Sami, men etter å ha følgt vinden langt ut på det joniske hav (totally feil retning men vi følgte bare vinden), snudde vi og det ble motor igjen, til slutt til Effamia, neste by ved Sami. En liten by og koselig. Retningen ble bare slik.








Vi lå med anker utenfor havna den første natten, men i kveld er vi inne i havna. Behov for strøm og vann styrer litt.
I dag tok vi bussen over til Sami, en litt større by og kjent for at der ble filmen Captain Corellis Mandolin, med Nicholas Cage og Penelope Cruz spilt inn.

Capt.Corellis Mandolin . . .  

Vi syns selvfølgelig det er stas å oppleve det, selvom jeg aldri har sett filmen og aner ikke hva den handler om. Skal nok se den en dag.
















På veie tilbake var vi innom Melissani sjøen, en underjordisk innsjø. Veldig flott opplevelse. Ja, nå har vi også vært turister i dag.

turister for en dag :-)

på vei ned til Melissani sjøen

Nå sitter vi her i båten, koser oss med blogg og facebook og jollesurfing på nett, før vi gjør oss klar for å ha oss et lite måltid i "byen" før vi legger oss. Vi begynner å ta etter de lokale og nyte middagen når sola har gått ned. Klart det mer behagelig i kveldsbrisen.

kapt. Spribom med capt. Corelli's meny

Det har vært noen små øyeblikk i dag også. Å følge med båtturister (en del charterbåter her i dette området) er aldri kjedelig. Sammen med oss i natt lå det en fin Amel med oss ute i havna. I dag når vi gikk langs kaien hørte vi dem rope etter assistanse for de ville komme inn til kai. . . så det ut som. Rett foran oss var jo ledig plass så vi signaliserte at vi var klare til å ta imot fortøyningene og det var bare å komme. Når de var 2 meter fra kaikanten kom havnevakten springendes og var på kokepunktet. Nei nei nei de skulle ikke her inn!! De måtte innerst i havna!!! Vi forsto jo ingen ingen ting og de franskmennene i Amelen ennå mindre og kjørte ut igjen. Jeg var så dum at jeg spurte han havnekongen hvorfor de ikke kunne komme inn her (?). Da svarte han enkelt og godt; for jeg ikke vil!!  Wow . . . det er små konger alle veier. Jeg kom meg bare vekk i stillhet. . . .

Og i ettermiddag kom det en del båter fra OCCsailing. Charterbåter med walkie-talkie system. De klarte med fart og ståpå vilje å plassere 3 båter i 2 plasser. Vi følgte med for våres Cava var plassert ved siden av de plassene. Det gikk veldig bra, men utrolig å se hvor stor fart dem bruker og lykkes med det. Kanskje jeg og Freddy skulle finne oss sånn walkie-talkie greier og ta fart? . . . hm m m

I Sami i dag, når vi ventet på pizza på Capt.Corellis Cafè, følgte Freddy med en mann som holdt på med vasking av vinduer på en stor Yacht på andre siden av brygga. Når jeg kom fra toalettet fortalte han meg at han hadde aldri sett noen jobba så sakte. . . han følgte med og så at etter en stund viste det seg noen på øvre dekk og følgt med "saktekaren" en liten stund før han helt klart signaliserte til han gutten og begge forsvant nedenunder. "Vi ser han da sikkert snart på kai, med ryggsekken sinn" sa jeg. . . og vet dere hva? . . . i samme øyeblikk kom fyren gåendes fra båten med ryggsekken sinn. . . klart noen fikk sparken i dag. . .

arbeidsledig greker forlater yachten . . .med ryggsekken sin.

sjørøvers planer . . . sand og tidevann og alt det

CAVA i Karavostasi, venter på motormannen - redningsbåten til høyre

Fortsatt er vi i Zakynthou, men bare oss to nå. Våre gjester reiste i dag. De har nok ikke stolt på at vi fikk dem på plass i riktig tid før flyavgang. Og kanskje ikke uten grunn. Planene våre har ikke akkurat vært meislet i stein i det siste. Kanskje lurt å ta saken i egne hender. Det viste seg også denne gangen at avreisen vår ble utsatt. Pga vind. Ingen båt forlot havna i dag. Men det går over imorrå, sier de.

Og vi har nå plutselig ikke noe mål. Annet en at vi skal opp til Korfu igjen, for å krysse over til Italia i september en eller annen gang. Dagen har vi brukt til å slappe av, fylle vann og diesel, handle påfyll i medisinkassa og gjøre oss klar for noen uthavner. Rett og slett hverdagen i nøtteskall. Varmen har ikke gått ned. 38 grader i dag. 28 nå klokken 22.30. Men vinden hjelper. Det blir nok søvn i natt, tenker jeg.

fra Gerolimenas, hvor vi spiste lunsj før motortrøbbel

På en så rolig dag går tankene gjerne hjem. Jeg merker nå at jeg har vært lenge borte. Slott og Slottspark kaller. Og ikke minst skriker avstand fra familie og venner.  Det blir nok en tur hjem til slutt. Det er egentlig en god følelse å merke dette savnet. Den som savner er heldig. Det betyr at man har et godt miljø rundt seg.

Jeg tenker mye på grekernes sterke følelse for familien. Hvordan de samles og alle generasjoner er med. Fra oldemor til det minste baby. Og de treffes ute. Jo, klart de har bedre klima som gjør at ute kan benyttes mye mer. Men de har også sterke bånd. Minner meg litt om hvordan det var når jeg var barn. Da var disse tradisjonene mye sterkere. Hele slekta møttes f.eks. til selskap i jula, hjemme hos noen. Bestemor og hennes søsken, hennes barn og deres barn og barnebarn fra alle kanter. Men ikke nå lenger. . . og jeg føler at disse båndene blir svakere med årene, når vi gir slipp på tradisjonene. Alle er opptatt med sitt. Avstand mellom familiemedlemmer er ofte stor. Før bodde hele slekta på samme gård, eller samme by. Nå søker de unge utdannelse i storbyene eller utlandet. Bestemødre stikker av på sjøreise. Avstand er blitt annen. . . og familiebåndene blir annerledes. En tanke vert å tenke på. . .

ingen skalpellskader :-)

I dag gikk jeg løs med skalpell på stingene i hånda til Freddy. Jeg syns han er tøff å våge å la meg gjøre det. Han går nå med hånda uten bandasje og gleder seg til å kunne hoppe i sjøen. Like etterpå måtte jeg stoppe han når han skulle absolutt gå over gaten på samme tid som en bil kjørte forbi. Vi var på vei til apoteket for å fylle opp "First-Aid" kassen he he. . .  jeg lover jeg skal holde godt øye med han gutten. Nok er nok når det gjelder skader syns jeg.

Våre naboer på styrbordside er fra Italia. De kom inn i går, like etter at vi flyttet båten fra sentrum. De kom litt "skeivt" inn, hukket seg i ankerkjettingen vår og noen justeringer med fendere og slikt måtte til for å få dem på plass. De har nok forventet annen reaksjon en de fikk. Når vi bare lo og hjalp dem med smil og spøkte, da takket de for seg med en flaske Chianti. Like før kom det inn en båt på babord side. En mann fra båten hadde stått på brygge lenge og ventet mens skipperen prøvde å få anker på riktig plass. I mellomtiden kom det en annen og skulle nappe plassen! Han ble jaget bort og tok da kursen full fart ut av havna. Lenge hørte vi ropene hans; but I was here first!!!  Han var så sinte at han fikk aldri med seg at han var faktisk ikke det. . .   ja kanskje ikke rart at italienerne var takknemlige for "ikke skrikingen" fra oss he he

Jo, de små tingene krydder i hverdagen. Helt klart :-)

Klart jeg er positiv . . . . og tålmodig :-)

Jeg sitter her midt i sentrum av Zakynthou, midt på natta og venter tålmodig på at gående og kjørende blir trøtte, forsvinner hjem og legger seg, for da blir jo kanskje fred i sentrum og sovero. For jeg er positiv og tror fast på at det er en mulighet at det skjer. Til det motsatte er bevisst :-)

 Og jeg syns det er veldig positivt at på andre siden av gadå er hotel Strada Marina med cafê, takterrasse og svømmebasseng og aircondition. Gjestene der er heldige.

Klart det er positivt med 28 grader klokken 01.19 . . . når man ikke har aircondition. Og jeg venter tålmodig på at fuktigheten gir seg og at målestokken viser rundt 24 grader og at en liten svak bris sniker seg inn luka. . .  da kan jeg sove. Jeg har god tid. Jeg kan vente.

Når man sitter oppe midt på natta og venter på anledning til å sove, går tankene gjerne på rangl. Det er mye en opplever på en slik reise som vi tar nå. "Walkabout" kaller jeg det, selvom det ikke kan sammenlignes med aboriginere i Australia. Men jeg nærmer meg fargen deres nå, om ikke tankene går i de samme baner. . . . men noen ganger føler jeg at jeg har det like primitivt som dem. . . . Det viser jo bare hvor bortskjemt jeg er.

De liker nok varmen bedre en jeg. Jeg må bare innrømme at jeg syns 30 grader og mer er for mye. I lengden i allefall. Jeg blir trøtt og sliten. . . og liten i sjela. Alt blir et ork. Om kveldene kvikner jeg til. . . . helt til jeg skal sove. Å sove i +/- 30 grader er ikke lett. . .  men da er det bare å kose seg i cockpiten :-)

Jeg er vant med den luksusen å ha tilgang til vanntoalett hele tiden, hvor det går fint å hive papiret også i do. Jeg syns båt-toalett er primitivt, (selv om jeg er heldig og har "elektrisk pumpe"). . . og greske toaletter, hvor man må hive papiret i en bøtte ved siden av, er også primitivt.

Dusj er på dekk. Kun "kalt" vann (like "kalt" som sjøen som jeg målte 28 grader i dag). . . som i øyeblikket er faktisk passelig. Ville ikke åpnet en varmtvanns-kran jeg, i denne varmen. Noen marinaer har tilgang til dusj. Noen av dem kan man feste opp på veggen, noen å holdes med hånd.

Jeg forventer lett tilgang til Internet hele tiden. Ikke begrensninger på signal eller hastighet. Og ikke minst liker jeg å bruke strøm. Lade opp mobilen, dataen og nettbrettet. Det er jo en selvfølge, ikke sant? . . .  Og det er langt ifra vanlig at det er strøm på brygge. Jo, det går an å lade med å kjøre motor i en time eller to . . . men jeg syns det er tungvint. Kan ikke bare strøm være der i kontakten i ubegrenset mengde når jeg trenger den?

Og her sitter jeg og bruker opp strømmen på datamaskinen. Med dårlig samvittighet, for jeg vet jo ikke om jeg får tilgang til strøm imorrå. Vi ligger til kai midt i sentrum hvor det ikke er tilgang til strøm. Kun vann. Hvis vi blir her en dag til, da kan vi få plass lengre borte fra sentrum, med strøm og nattefred. Vi vet ikke ennå om vi skal. Vi venter på sailmaker. Forseil må repareres. Vi fikk en "uskyldig" rift i det i dag og vil ha det reparert før det blir større.

Det er helligdag hos grekerne i dag. Alt er stengt. Dvs alt uten turistbransjen. I dag er hellige Maria sin himmelfartsdag. . . . kan sammenlignes med vår langfredag. En dame på cafè i Katakolou ba om unnskyldning til oss i morges, for hele familien samlet seg og snakket høylytt. lo og klemte hverandre. Hun følte hun måtte forklare for oss hvorfor . . .  på helligdager samles familiene. Grekerne er flinke å ta vare på familien og tradisjoner. Og de bruker hver anledning til å gå ut. For meg ser det ut som de samles i byen. De går ut og spiser. Når vi gikk for å spise var byen rett og slett tett av grekere. Både torg og restauranter.

Nå begynner det å bli tomt på bryggen. Kun en og en som går forbi. Kanskje temperaturen går ned også? Det ser ut som de fleste bil-sjåfører har tatt kvelden også, men motorsykkel eiere holder fortsatt liv i gadå.  Nyter nok plassen de har nå. . . . og heste-vognene holder på ennå. . . .

. . . men nå er klokka blitt 02.05 og varmen er ned i 26 grader. Jeg skal se om det holder for en reise til drømmeland :-) 

kråkeboller er ingenting i forhold til slangeklemmer . . .

Det er lenge siden jeg blogget sist og mye har vi opplevd i mellomtiden. Både spennende og skremmende . . .

Mia, Martin og Gitte på tur med Cava

Vi reiste fra Souda-Kreta, den 3. august, etter en koselig uke i lag med Magnus, Gitte og barna, og selvfølgelig Erik og Anne-Marie også.

Freddy med familie på Kreta

Først var det til Balos, som grekerne sier er den fineste plassen på Kreta. Vi kom aldri så langt å finne nøyaktig Balos, men ankret i en vik i nærheten. Vind og bølger på strekningen gjorde oss litt skeptiske når det gjaldt å fortsette til Balos. På denne strekningen kom de rareste dønningene/bølgene en kan tenke seg. De kom fra alle retninger. Og ikke akkurat de mest hyggelige klippene å havne oppi hvis noe skulle gå galt. Og ikke minst var det veldig ubehagelig å være ombord i denne lille Cava.
Og ifølge værmeldinga var det lurt å komme seg videre tidlig dagen etterpå, hvis man ville unngå slike utfordringer. Derfor ble det ankring nedenfor et gammelt sjørøverslott og ved siden av et vrak som var halvt opp av sjøen.

Videre dagen etter til øya Kithera, fødestad til gudinnen Afrodite, og ankom byen Kapsali om ettermiddagen. En "pittoresk" liten by, som de sier i reiseboka :-)  Og det var den. Der ventet vi i 3 døgn for å kunne reise noenlunde behagelig videre. Fastlandet var jo målet.

I Kapsali var det kun grekere som ferierte. Vi hadde nå tid for å utforske området og jeg og Freddy gikk oss en tur opp til kirke rett opp i fjellet hvor hellig John bodde og fikk inspirasjon fra fjellet.  Vi var heldige og traff på en gruppe franske speidere som fikk omvisning og vi fikk lov å være med. Kirken ble åpnet og innerste hule også. Et mektig øyeblikk der oppe i fjellet, det må jeg si. Opplysende om hva en helgen egentlig betyr for dem som dyrker dem.

på vei opp til st.John kirke ovenfor Kapsali

Vi tok oss også en tur opp til nabobyen Chora og tusslet oss rundt i fortet med en fantastisk utsikt over området. Tavernaer testet vi også.

Men vi lengtet etter å komme oss over til fastlandet og tidlig morgen den 7.august startet vi reisen over. Vi var uheldige og fikk veldig sterk vind i en periode. Grusom sterk vind, hvis noen spør meg. Men den gikk over som annet og til Porto Kayio kom vi i fin vær og veldig glade for "bare små" dønninger. Det følte vi som ganske stille. Men når vi hadde ankret der, fått tau i land og så oss rundt, da fant vi ut å det var egentlig mer stille lengre inn i viken. . . .

. . . og da begynner "alle gode ting er tre". . . eller motsatt. . .

Freddy svømte ut for å hente tauet. Dønningene protesterte og kastet hann mot berget, som var egentlig ganske ugjestmildt, for der var det både hvasse nabber og kråkeboller. Hann fikk skrubbsår over hele kroppen og en god del stikk fra kråkebollene på høyre hånd. Tauet måtte vi la ligge til neste morgen. Kråkeboller er ikke så kjekt å ha i fingrene. De forårsaker gjerne betennelse og må tas ut snarest. Eller drives ut. Og beste idèen om hvordan dem skulle fordrives var rett og slett å bruke urin. Ja, det ble løsningen. Freddy rett og slett tisset på venstre hånda si og pakket den godt inn etterpå. Hm m m om det virker? ja. . . helt klart. Kan anbefales he he

Men vi lå på sleng lengre inne denne natten og hadde vakt hele natten for sikkerhets skyld. Det gikk veldig bra med oss, men når vi skulle kjøre videre, drev en annen båt forbi oss og vi måtte rope og vekke dem for å få dem til å forstå at de var på ufrivillig vei rett inn til fjellet. Skal si de ble glad :-)

Neste havn var egentlig planlagt å være Lemini.
Vi seilet fra Porto Kayio videre oppover kysten og stakk innom en liten søt by, Yerolimena, hvor vi knytte oss til en søt liten flytebrygge og tok oss en lunsj på land. Videre gikk turen i retning Lemini men når vi var et godt stykke utenfor byen Mezapo begynte motoren å protestere. Kvelingslyder i sakte rythme til å begynne med, men uheldigvis økende og truende. Vi lirket oss inn til Mezapo og fikk ankret der. Ingen brygge der og ikke en veldig trygg havn hvis vi ikke fikk styr på motoren.
Vi trodde først at vi hadde fått noe siv e.l. i propellen, men Erik dykket og utelukket det.
Da åpnet Freddy motorkassen og begynte å se etter. Det endte med at han ristet opp venstre hånda sin og sto der med blodsprut i alle retninger. Da var det godt å ha "Trykk-kompress for stopping av blødninger" ombord. Det viste seg at han hadde ikke bare tatt ytterste lag, men skåret opp blodåren også.

Oversykepleier frøken Grautarvømb viste stort mot når hun fant fram kompress, stoppet blødningen og rodde i land med pasienten. He he. . .  i minnet "på et blunk", men i realiteten i sjokk og forvirring og redsel.

Freddy med begge hender opptatt :-)

Men på land var det neste skrittet å finne veien til akutten. . . hvordan ville det egnetlig gå? . . .og har de noen peiling på slikt her i grekenland?
Et hyggelig par på kaien snakket engelsk og viste oss veien opp til den eneste tavernan, hvor innehaveren var vist et veldig elskverdig menneske. Og jo, det var han. Han lånte bilen hos naboen og kjørte oss til nærmeste helsestasjon. Det viste seg å være i Areopolis, 20 min kjøring. Der ville han vente på oss, hvis nødvendig. Men dyr var han. . . .100 euro skulle han ha for tjenesten!!

På helsesenteret fikk vi rask og god hjelp og beskjed om å komme igjen dagen etterpå. Og ikke en euro å betale. Norsk helsekort gjorde nytten :-)

Og da begynte den virkelige situasjonen å gå opp for meg. . . . her var vi i, i en grekenverden, i en eller annen by ute på landet, som jeg ikke husket navnet på en gang, langt ifra båten med ødelagt motor, som lå på sleng i en annen by, som jeg ikke heller husket navnet på, og motorproblemer som gjorde at det ikke var mulig å komme seg til en trygg havn med båten. Og en pasient som pga kråkeboller og slangeklemmer ikke kunne bruke hendene. . . .
Om Erik og Anne-Marie syns det var et lykketreff, vet jeg ikke, men jeg følte det slik. Det var et lykketreff i hele situasjonen at de var med oss når dette skjedde. De tok ansvar for båten i Mezapo, mens vi overnattet i Areopolis og satte i gang søk etter en eller annen for å slepe Cava til en trygg havn, på samme tid som vi bekymret oss for dem ombord i båten, som ved minste endring i vindsituasjon kunne lett ende i fjellveggene rundt Mezapo. Og det ble ikke før tidlig neste morgen at resepsjonisten på hotellet informerte oss om at hun hadde funnet en som ville hente Cava og slepe i trygg havn. Skal si de på dette hotellet gjørde alt de kunne for å hjelpe oss. Utrolig fine mennesker.

Slepingen startet like før kl 11 og like etter var Freddy ferdig på helsestasjonen i kontroll og utplukking av det som var igjen av kråkaboller. Begge hender bandasjert og på fornavn med dem i apoteket allerede :-)

bekymret kaptein følger med slepingen av Cava

Båten skulle slepes til en havn i nærmeste nabolag, Karovostasi. Pris kr 500 euro!!! Månedslønn for en greker vil jeg tro . . . men vi hadde ikke noe valg. Ja takk, vi bukker for en sleping for den prisen. Jenta i resepsjonen ble veldig rød i fjeset når hun sa hva de skulle ha for slepingen. Men jobben ble utført på en fin og rask måte og nå var hele gjengen samlet i Karovostasi og neste skritt å få motoren i gang. Hotelansatte hadde allerede avtalt med Yiannis og Dimitri (far og sønn, kjente som magikere når det gjelder motorer) om at de ville komme når båten var ankommet Karovostasi. Og de kom. Yiannis er faren med all kunnskapen. Dimitri er assistent og kan engelsk og jobber med faren sin pga at han får ikke noen annen jobb. Kanskje han kan overta for faren når faren pensjonerer seg. . . .Hann er 29 år og kan ikke gifte seg pga av at han ikke har jobb. Søsteren hans er 34 år og har nå funnet seg en mann som har jobb og nå har hun også fått lov av faren å få baby. . .  ja andre normer her en vi er  vant til . , ,

Det tok far og sønn 2 dager å få orden på motoren (med greske pauser innimellom, selvfølgelig). Det viste seg at tankene var fulle av dritt. Ifølge selger skulle de være rengjort, men som så mye annet da stemte ikke det. Men nå er de rene og motoren kontrollert og switch mellom tanker er endret. Prisen kun 350 euro. . . og når de fikk vite hva slepegutta tok for slepingen, da ba de om unnskyldning. De likte ikke denne grådigheten . . . noe mer en oss.

Og nå er vi her i Pilos, i kokvarme og bare svetter. Motoren gikk stort sett bra hele veien hit. Kun et "geisp" i sammenheng med switching mellom tanker. Men det er trolig ikke noe alvorlig. Skal sjekkes i dag. Og Yiannis/Dimitri ringte i dag for å høre om det hadde gått bra. Det var koselig.
Og vi blir her en dag til. For å vaske klær. Vaskedama hadde så mye å gjøre at hun ikke kunne levere før imorrå. Og da blir det bare en dag til. Det er en fin liten by og mye historie her også. Og uten tvil, den flotteste innseilinga vi har sett hittil.