Det er interessant å se den endringen på vårt lille samfunn siden vi reiste herfra i begynnelsen av desember og til nå i slutten av januar, når vi kom tilbake fra "juleferien". Jeg visste eller ante når jeg kom, at tilværelsen her ville by på noen fascinerende utfordringer, positive og negative. Jeg er en enkel jente, oppvokst i en liten by langt i nord hvor et samfunn er på mange måter så mye enklere en ute i den store verden. Alle kjenner alle, alle vet alt om alle og alle vet mer om deg en du vet selv. Det å reise rundt, slik vi har nå de siste månedene, hvor du treffer stadig nye mennesker, uten å vite noen ting om dem. Måtte stole på din egen instinkt, magefølelsen når det gjelder å slippe dem "inn på deg", du vet ingen ting om deres bakgrunn, hvem var besteforeldrene, hvor kommer de fra, hva har de drevet med til nå. . . ja det har vert en rar tilstedeværelse. En annen frihet. Man kan jo nesten gjøre hva som helst. Og rett og slett bare nyte å treffe mennesker som du ikke trenger å forholde deg til etterpå. Man kan oppføre seg på hvilken som helst måte. . . .teste ut forskjellige væremåter. . Egentlig litt spennende mulighet! Uansett lite sannsynlig at man treffer på dem igjen, liksom :-)
Og nå sitter jeg her, som flue på veggen, og følger med hvordan noen "fastboende" her i marinaen litt etter litt mister "glansfjeset" og humpene på veien blir mer synlige. Andre blomstrer og vokser. I begynnelsen trodde jeg jeg kunne tippe hvem som ble leder i samfunnet, hvem blir jokeren etc. Der tok jeg veldig feil. Det er interessant å se hvem de er som i lengden får ting på plass.
Det er også lærerikt å observere de forskjellige "forholdene". Her er det mennesker fra nesten alle verdensdeler. Alle mener de har funnet lykken i båtlivet, mange har gitt opp alt de hadde "hjemme" og skal seile videre i livet, inn i fremtiden, på denne måten. Uten mål, men med meningen å vedlikeholde lykke- og frihetsfølelsen. Men allerede ser man riper i overflaten. Å leve i det lille samfunnet her ser ut som å tære på noen, mens andre finner roen med faste rutiner og tilstedeværelse. Noen blir selskapsløver, andre forsvinner i mengden.
Er det slik som jeg først trodde (i begynnelsen av turen vår) at de menneskene som velger dette livet, søker rett og slett ensomheten, eller alene-tilværelsen. Den ensomheten som inneholder å ikke ha noe lengre forhold til de menneskene du omgir deg med? På en måte benytte seg av engangs-venner? Noen du blir kjent med i en havn og glemmer når du seiler videre? Alle har historier å fortelle om alle de flotte plassene de har vært og de hyggelige menneskene de har truffet. Men de er færre som sitter igjen med den nære vennegruppen vi "vanlige" mennesker liker å omgi oss med. Er fellesnevneren her "loner"? Har de noe felles bagasje som gjør at de velger et slikt liv borte fra familie og venner fra barndommen? . . . røttene?
Innerst inne syns jeg egentlig at det er litt trist å velge å leve slik. Det er så mange som ikke skal "hjem" igjen.
Skal si hjernen i den lille fluen på veggen jobber hardt nå. . . . og må nok vente lenge for konkrete svar.
Men båtbikkjene er lykkelige her. Det er langt utenfor min fatteevne hvorfor folk i det hele tatt har hunder med på turen. Det er reneste "barnesamfunnet" her, med alle disse hundene som bor her. Båndtvang skal det jo være, men varierer veldig hvor alvorlig dette samfunnet tar denne regelen. Når jeg sitter ute i cockpiten med morgenkaffen min får jeg gjerne selskap av en av disse som gjerne tisser litt på bryggekanten hos meg. Er jeg uheldig da legger den igjen noe større også. Og er det noen som skal reise da er det mange som gjerne vil bli "bikkjepassere". Jeg er overrasket at det ikke allerede er kommet "bikkjehage" (hvor noen tar seg av de bikkjene på dagtid. . . .) Minner meg på en del av tidlig barndom, når alle skulle liksom trille en eller annen unge hele tiden. Nei, jeg var ikke helt med på det å låne andre sine unger for å gå gatelangs med en trille, men nabokatten kunne jeg gjerne låne :-)
Nei, i båt tenker jeg; hund = hår, lukt, mindre plass til menneskene, dassforhold. . . ja, ikke snakk om regnværsdager og våt pels. . . ombord i en liten båt. Jeg bare forstår ikke behovet. . . .
Nei, dette var bare litt sånn filosofi i dag, for i dag er det litt vind og "varierende skydekke" . . . da er det godt å sitte inne og la tankene rangle :-)
Ha en fortsatt god dag :-)
Og nå sitter jeg her, som flue på veggen, og følger med hvordan noen "fastboende" her i marinaen litt etter litt mister "glansfjeset" og humpene på veien blir mer synlige. Andre blomstrer og vokser. I begynnelsen trodde jeg jeg kunne tippe hvem som ble leder i samfunnet, hvem blir jokeren etc. Der tok jeg veldig feil. Det er interessant å se hvem de er som i lengden får ting på plass.
Det er også lærerikt å observere de forskjellige "forholdene". Her er det mennesker fra nesten alle verdensdeler. Alle mener de har funnet lykken i båtlivet, mange har gitt opp alt de hadde "hjemme" og skal seile videre i livet, inn i fremtiden, på denne måten. Uten mål, men med meningen å vedlikeholde lykke- og frihetsfølelsen. Men allerede ser man riper i overflaten. Å leve i det lille samfunnet her ser ut som å tære på noen, mens andre finner roen med faste rutiner og tilstedeværelse. Noen blir selskapsløver, andre forsvinner i mengden.
Er det slik som jeg først trodde (i begynnelsen av turen vår) at de menneskene som velger dette livet, søker rett og slett ensomheten, eller alene-tilværelsen. Den ensomheten som inneholder å ikke ha noe lengre forhold til de menneskene du omgir deg med? På en måte benytte seg av engangs-venner? Noen du blir kjent med i en havn og glemmer når du seiler videre? Alle har historier å fortelle om alle de flotte plassene de har vært og de hyggelige menneskene de har truffet. Men de er færre som sitter igjen med den nære vennegruppen vi "vanlige" mennesker liker å omgi oss med. Er fellesnevneren her "loner"? Har de noe felles bagasje som gjør at de velger et slikt liv borte fra familie og venner fra barndommen? . . . røttene?
Innerst inne syns jeg egentlig at det er litt trist å velge å leve slik. Det er så mange som ikke skal "hjem" igjen.
Skal si hjernen i den lille fluen på veggen jobber hardt nå. . . . og må nok vente lenge for konkrete svar.
Men båtbikkjene er lykkelige her. Det er langt utenfor min fatteevne hvorfor folk i det hele tatt har hunder med på turen. Det er reneste "barnesamfunnet" her, med alle disse hundene som bor her. Båndtvang skal det jo være, men varierer veldig hvor alvorlig dette samfunnet tar denne regelen. Når jeg sitter ute i cockpiten med morgenkaffen min får jeg gjerne selskap av en av disse som gjerne tisser litt på bryggekanten hos meg. Er jeg uheldig da legger den igjen noe større også. Og er det noen som skal reise da er det mange som gjerne vil bli "bikkjepassere". Jeg er overrasket at det ikke allerede er kommet "bikkjehage" (hvor noen tar seg av de bikkjene på dagtid. . . .) Minner meg på en del av tidlig barndom, når alle skulle liksom trille en eller annen unge hele tiden. Nei, jeg var ikke helt med på det å låne andre sine unger for å gå gatelangs med en trille, men nabokatten kunne jeg gjerne låne :-)
Nei, i båt tenker jeg; hund = hår, lukt, mindre plass til menneskene, dassforhold. . . ja, ikke snakk om regnværsdager og våt pels. . . ombord i en liten båt. Jeg bare forstår ikke behovet. . . .
Nei, dette var bare litt sånn filosofi i dag, for i dag er det litt vind og "varierende skydekke" . . . da er det godt å sitte inne og la tankene rangle :-)
Ha en fortsatt god dag :-)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar