Sola kommer opp like før kl 7 og det har hun gjort i hele vinter. Trofast og varm.
Like etter blir det liv i "flyte-gadå" vår. De mest ivrige jogger forbi, klare for dagens innsats i treningen. Maggie har stålkontroll på "extreme" treningen hvor flere og flere kvinner møter opp kl 07.30 nesten hver dag hele uken. Jeg prøvet en gang og lå utslått i uke etterpå. . . . ikke noe for ME pasienter det. . .
Kvinner ja . . . det er ikke mange mannfolk som ser det nødvendig å trene på denne måten.
Hundene viser seg like etterpå, og drar på sine trofaste eiere. Noen er siviliserte og venter med avlatingen til de er utenfor porten. Andre klarer ikke å styre seg og vanner strømstolpene på brygga. Heldigvis blir det sjelden etterlatt noe i fast form. For ikke alle eiere er like flinke å plukke opp bevisene.
Like før 8 samler vi oss på stranda for å gjøre Tai-Chi. Litt mer brukervennlig sport det. Og etter en halvtime med strekk og omfavnelse av sola tar vi oss en kopp kaffe på La Bottechita, vår favoritt cafè.
Dagens gjøremål blir gjerne diskusjon og noen ganger har noen tatt med seg "flyttbar" VHF og vi hører på radioen for "live-on-board" folka. Den informere om været, helsehjelp, Tapt eller funnet, praktisk info og dagens program. I kveld er det f.eks. kino på møterommet. Branco viser film.
Jeg og Freddy har ikke noen faste rutiner annet en at jeg går på Tai-Chi om morgningen og Freddy nyter freden imens. Noen ganger går vi lange turer. Vi (leses jeg) ville ha tak i strikkepinner her en dag og jeg fant ut at det finnes ikke noen strikkebutikk her i Marina di Ragusa. Nærmeste butikk er i Santa Croce, 8 km avstand. Og da gikk vi opp ditt. En hyggelig tur og belønningen ble en god kopp kaffe i den hyggelige byen. Men ikke noen strikkepinner. For de hadde dem ikke, men kunne skaffe i løpet av dagen. Vi tok bussen hjem og neste dag tok vi bussen opp igjen for å hente pinnene. Og da gikk vi tilbake. Jo, vi har jo god tid til slike ting. Og viktig ikke å bare sitte på rumpa hele dagen og vente på avreise. Om man må gå 16 km for å skaffe seg strikkepinner og bruke på det i overkant av 4 timer, da gjør man det. Tror det heter å nyte øyeblikket. . . . kanskje strekke øyeblikket?
Nå sitter jeg iallefall og nyter å strikke nye sokker til Freddy :-)
Men snart må vi starte forberedelser før avreise. Båten er til salgs og det ser ut som vi har fått en kjøper allerede. En som ønsker å overta båten her nede. Da slipper vi å seile hjem. Men innen kontrakt er signert og pengene på bordet, da holder vi oss i ro. . . . om en uke eller 2 vet vi mer . . .
Like etter blir det liv i "flyte-gadå" vår. De mest ivrige jogger forbi, klare for dagens innsats i treningen. Maggie har stålkontroll på "extreme" treningen hvor flere og flere kvinner møter opp kl 07.30 nesten hver dag hele uken. Jeg prøvet en gang og lå utslått i uke etterpå. . . . ikke noe for ME pasienter det. . .
Kvinner ja . . . det er ikke mange mannfolk som ser det nødvendig å trene på denne måten.
Hundene viser seg like etterpå, og drar på sine trofaste eiere. Noen er siviliserte og venter med avlatingen til de er utenfor porten. Andre klarer ikke å styre seg og vanner strømstolpene på brygga. Heldigvis blir det sjelden etterlatt noe i fast form. For ikke alle eiere er like flinke å plukke opp bevisene.
Like før 8 samler vi oss på stranda for å gjøre Tai-Chi. Litt mer brukervennlig sport det. Og etter en halvtime med strekk og omfavnelse av sola tar vi oss en kopp kaffe på La Bottechita, vår favoritt cafè.
Dagens gjøremål blir gjerne diskusjon og noen ganger har noen tatt med seg "flyttbar" VHF og vi hører på radioen for "live-on-board" folka. Den informere om været, helsehjelp, Tapt eller funnet, praktisk info og dagens program. I kveld er det f.eks. kino på møterommet. Branco viser film.
Jeg og Freddy har ikke noen faste rutiner annet en at jeg går på Tai-Chi om morgningen og Freddy nyter freden imens. Noen ganger går vi lange turer. Vi (leses jeg) ville ha tak i strikkepinner her en dag og jeg fant ut at det finnes ikke noen strikkebutikk her i Marina di Ragusa. Nærmeste butikk er i Santa Croce, 8 km avstand. Og da gikk vi opp ditt. En hyggelig tur og belønningen ble en god kopp kaffe i den hyggelige byen. Men ikke noen strikkepinner. For de hadde dem ikke, men kunne skaffe i løpet av dagen. Vi tok bussen hjem og neste dag tok vi bussen opp igjen for å hente pinnene. Og da gikk vi tilbake. Jo, vi har jo god tid til slike ting. Og viktig ikke å bare sitte på rumpa hele dagen og vente på avreise. Om man må gå 16 km for å skaffe seg strikkepinner og bruke på det i overkant av 4 timer, da gjør man det. Tror det heter å nyte øyeblikket. . . . kanskje strekke øyeblikket?
Nå sitter jeg iallefall og nyter å strikke nye sokker til Freddy :-)
Men snart må vi starte forberedelser før avreise. Båten er til salgs og det ser ut som vi har fått en kjøper allerede. En som ønsker å overta båten her nede. Da slipper vi å seile hjem. Men innen kontrakt er signert og pengene på bordet, da holder vi oss i ro. . . . om en uke eller 2 vet vi mer . . .
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar