Það er langur gangur . . .

. . .  fyrir svanga Manga
að bera þang í fangi
fram á langa tanga . . . .

ja ja . . . fritt oversatt; det er en lang gange for sultne Mangi å bære tang på fanget ut til det lange neset. .. . og slik er det også her med klesvasken. Har tenkt mye på sultne Mangi i dag.

I dag har jeg vasket klær. En halv kilometer gåing til vaskerommet. Der var det kø. En tur inn til byen i mellomtiden utgjør 2 km til. En times venting på cafè mens vaskemaskinen jobber og da var det kø i tørketrommelen. En halv kilometers gange med vasken til båten for å henge til tørk mens vaskemaskinen no 2 jobbet. Og tilbake til vaskerommet igjen, en halv kilometer til. Og mer kaffe mens tørketrommelen jobber, denne gangen med en liten is til. Og til slutt tilbake til båten med tørr vask nr 2. Bare for å få klærne våre rene, så har jeg gått 4 km. . .  ikke verst det :-)

på La Bottachita og venter mens vaskemaskinen jobber

Jeg liker det egentlig bedre når jeg vasker hjemme. I min egen maskin innenfor de 45 m2 vi har til rådighet.  .  . og klessnoren utenfor døra.

. . .  nå er det bare å gå til Pizza-restauranten for nå skal vi ha pizza. Det blir 3 km til . . . .  en helt vanlig dag hos oss dette :-)

hverdagen hos oss "live-on-board" folka

Sola kommer opp like før kl 7 og det har hun gjort i hele vinter. Trofast og varm.
Like etter blir det liv i "flyte-gadå" vår. De mest ivrige jogger forbi, klare for dagens innsats i treningen. Maggie har stålkontroll på "extreme" treningen hvor flere og flere kvinner møter opp kl 07.30 nesten hver dag hele uken. Jeg prøvet en gang og lå utslått i uke etterpå. . . . ikke noe for ME pasienter det. . .
Kvinner ja . . . det er ikke mange mannfolk som ser det nødvendig å trene på denne måten.

Hundene viser seg like etterpå, og drar på sine trofaste eiere. Noen er siviliserte og venter med avlatingen til de er utenfor porten. Andre klarer ikke å styre seg og vanner strømstolpene på brygga. Heldigvis blir det sjelden etterlatt noe i fast form. For ikke alle eiere er like flinke å plukke opp bevisene.

Like før 8 samler vi oss på stranda for å gjøre Tai-Chi. Litt mer brukervennlig sport det. Og etter en halvtime med strekk og omfavnelse av sola tar vi oss en kopp kaffe på La Bottechita, vår favoritt cafè.
Dagens gjøremål blir gjerne diskusjon og noen ganger har noen tatt med seg "flyttbar" VHF og vi hører på radioen for "live-on-board" folka. Den informere om været, helsehjelp, Tapt eller funnet, praktisk info og dagens program. I kveld er det f.eks. kino på møterommet. Branco viser film.

Jeg og Freddy har ikke noen faste rutiner annet en at jeg går på Tai-Chi om morgningen og Freddy nyter freden imens. Noen ganger går vi lange turer. Vi (leses jeg) ville ha tak i strikkepinner her en dag og jeg fant ut at det finnes ikke noen strikkebutikk her i Marina di Ragusa. Nærmeste butikk er i Santa Croce, 8 km avstand. Og da gikk vi opp ditt. En hyggelig tur og belønningen ble en god kopp kaffe i den hyggelige byen. Men ikke noen strikkepinner. For de hadde dem ikke, men kunne skaffe i løpet av dagen. Vi tok bussen hjem og neste dag tok vi bussen opp igjen for å hente pinnene. Og da gikk vi tilbake. Jo, vi har jo god tid til slike ting. Og viktig ikke å bare sitte på rumpa hele dagen og vente på avreise. Om man må gå 16 km for å skaffe seg strikkepinner og bruke på det i overkant av 4 timer, da gjør man det. Tror det heter å nyte øyeblikket. . . . kanskje strekke øyeblikket?

Nå sitter jeg iallefall og nyter å strikke nye sokker til Freddy  :-)

Men snart må vi starte forberedelser før avreise. Båten er til salgs og det ser ut som vi har fått en kjøper allerede. En som ønsker å overta båten her nede. Da slipper vi å seile hjem. Men innen kontrakt er signert og pengene på bordet, da holder vi oss i ro. . . . om en uke eller 2 vet vi mer . . .

snipp snapp snute . . . ???

utsikt fra Erice - over Trapani

Vi har hatt det travelt de siste dagene. Vi var så heldige å bli invitert på 3 dagers tur med Eva og Erik. De har nemlig automobil :-)  Og på lørdag satte vi kursen mot nord-vest Sicilia. Til området rundt Trapani. Overnatting var planlagt i Valderice.

Vi kjørte først til Segesta, som en gang var en by, men er nå bare ruiner med Doric tempelet og flere gamle steiner. Vi koset oss der i sommervarme og naturparadis.

Doric tempelet

Dummet oss litt ut når det gjaldt å rekke bussen opp til greske teateret der oppe og gikk derfor glipp av det. Vi glemte oss ut i dette paradiset og bussen var kjørt. Håper vi får anledning å komme dit senere.

Turen gikk videre til Trapani og hotellet i Valderice, innsjekking og hvile til vi satte kursen mot "sentrum" for å finne oss noe å spise. Det endte med altfor lang gange i mørke smøg og en enkel pizza hos Frank og frue. Hun snakket flytende engelsk for hun hadde bodd i mange år i New York, men hennes ektemann er fra Valderice og han kom til NY og traff henne der.

Dunna nyter sommeren i Segesta

Og her var hun fortsatt selvom hun lengtet veldig til "the big apple". Og sønnen var ikke så flink å lære seg engelsk, tross økt antall turister om sommeren, hvor han hadde så absolutt hatt behov for den kunnskapen. . . . Heldige var vi . . . . hennes historie fikk vi gratis med pizzaen.

På søndag kjørte vi opp til Erice, en liten by bygget opp på toppen av neste 800 m høy knaus. Forblåste og kalde gikk vi rundt i denne flotte byen, nøt utsikten og gledet oss til å komme ned igjen og nyte varmen som var der nede. Man kan ikke forstå hvorfor de fant ut å plassere en by opp på slike fjell. Jo, forsvar var nok en av grunnene, men at de fikk det til!! Og ikke tenkte de på sikkerheten, ser det ut som. Det finnes jo ikke rekkverk eller forsvar mot å falle ned. Noen skilt med høflig anmodning om å vise sikkerhet og ikke gå for langt ut på kanten . . . .

kaffestopp i kalde Erice

Etter en varm "Valentin" kaffe hos "San Giuliano kjørte vi ned igjen, hvor vi lærte også at de må ha hatt mindre biler i gamle dager. Erik klarte seg fint i svingene, men bilen foran måtte stoppe flere ganger og rygge litt for å klare svingen.



Neste stopp var noen grotter som Eva hadde funnet info om i en eller annen bok og var ikke sikker om det var noe å se på. Men pga godt vær og økt mot etter kaffekoppen syntes vi det passet ypperlig å finne ut om det var boka vert.

fra grotte-landsbyen

Og det må jeg si å var rett og slett høydepunktet denne dagen.  Ja, Erice var høgere oppe, men grotten skåret høgere på fornøyelses skalaen . . .  Hva de grottene heter, vet jeg ikke, men det skal jeg finne ut. Der var det en gang et samfunn med 50 innbyggere og husene står der ennå. En eller annen gang om sommeren utfører de "skuespill" hvor de arbeider og lever som disse menneskene gjorde før. Og rundt jul er det Betlehem teater også. Virkelig flott plass og anbefales på det sterkeste.

Freddy undres over den lille rare byen i grotta

Vi kjørte videre langs kysten, til San Vito Lo Capo, via Scopello og til Castellamare del Golfo . . .  ja ja det er store navn på små plasser. Men en flott sightseeing dette.

Så var det spørsmålet om vi skulle spise hos Frank igjen, men heldigvis fant vi ut at det fantes en annen restaurant i byen og da var valget enkelt. "Good Pizza" het denne :-) . . .  men ingen livshistorie på kjøpet . . .



På mandags morgen kjørte vi i retning hjem med noen planlagte stopp på veien. Første stopp var i Monreale hvor vi tittet på Duomo som er nærmest heldekket av mosaikk og treutskjæringer. Helt utrolig opplevelse å se. De manglet ikke ferdigheter i gamle dager, i det 12. århundret.

Dunna liker ikke høyden i Duomo i Monreale

Og nå kommer vi til den spennende delen av historien. Mafiosene skulle vi besøke.

Freddy i  Corleone

Opp til Corleone kjørte vi etter svingete veier og igjennom et himmelgrønt og  nydelig landskap. Selve byen var ganske lik andre "småbyer" langs veien, men det var selvfølgelig stas å være der og se seg rundt. Vi var der midt i siestaen, og fant kun stengte dører til restauranter. Men rett utenfor byen benyttet Erik seg av erfaringen med skarpe svinger, tok en rask høyresving inn på et gårdstun hvor han hadde sett skilt som tilbød mat og drikke. Men der sto det "chiesu lunedi" = stengt på mandager. Men til våres lykke kom madammen ut og informerte oss at hun hadde masse Tagliatella med Bolognese saus hvis vi ville ha det, og åpnet restauranten for oss :-)  God service i mafiose-land.








Mette og fornøyde satte vi kursen mot Cinema Paradiso i Palazzo Adriano. Vi hadde håpet å finne kinoen akkurat som i filmen, utbrent og ulykkelig. Men dessverre var det kun bygget til innspillingen og revet like etterpå. Men byen, og torget med kirken og hele pakka var der. Og et bitte lite, men informativt, museum hvor vi kunne kose oss med minner fra denne fine filmen. Virkelig flott avslutting på denne turen.

Freddy på Cinema Paradiso museaum

Ja, vi har virkelig fått se mye av Sicilia på denne tiden vi har vært her. Og allikevel er det mye igjen.
Været er fantastisk fint disse dagene og dagene blir lengre.
Samfunnet viser tegn til forberedelser hos innbyggerne. Planer utarbeides for sommerseilas og båtene får sin
stell. En del av "befolkningen" skal komme tilbake til høsten. Noen reiser hjem og andre har større og fjerne mål.

Hos meg og Freddy er planene veldig tåkelagte. . . . hjem skal vi snart, men om det blir med eller uten båt er uklart.

i 900 m høyde er det veldig grønt og
mandeltre i full blomst. Våren er her :-)

i sånn en gadå vil jeg bo !
- fra Castellammare del Golfo

tanker i en forblåst havn. . . .livet som båtbikkja, selvskapsløve og flue på veggen

Det er interessant å se den endringen på vårt lille samfunn siden vi reiste herfra i begynnelsen av desember og til nå i slutten av januar, når vi kom tilbake fra "juleferien". Jeg visste eller ante når jeg kom, at tilværelsen her ville by på noen fascinerende utfordringer, positive og negative. Jeg er en enkel jente, oppvokst i en liten by langt i nord hvor et samfunn er på mange måter så mye enklere en ute i den store verden. Alle kjenner alle, alle vet alt om alle og alle vet mer om deg en du vet selv. Det å reise rundt, slik vi har nå de siste månedene, hvor du treffer stadig nye mennesker, uten å vite noen ting om dem. Måtte stole på din egen instinkt, magefølelsen når det gjelder å slippe dem "inn på deg", du vet ingen ting om deres bakgrunn, hvem var besteforeldrene, hvor kommer de fra, hva har de drevet med til nå. . . ja det har vert en rar tilstedeværelse. En annen frihet. Man kan jo nesten gjøre hva som helst. Og rett og slett bare nyte å treffe mennesker som du ikke trenger å forholde deg til etterpå. Man kan oppføre seg på hvilken som helst måte. . . .teste ut forskjellige væremåter. . Egentlig litt spennende mulighet! Uansett lite sannsynlig at man treffer på dem igjen, liksom :-)

Og nå sitter jeg her, som flue på veggen, og følger med hvordan noen "fastboende" her i marinaen litt etter litt mister "glansfjeset" og humpene på veien blir mer synlige. Andre blomstrer og vokser. I begynnelsen trodde jeg jeg kunne tippe hvem som ble leder i samfunnet, hvem blir jokeren etc. Der tok jeg veldig feil. Det er interessant å se hvem de er som i lengden får ting på plass.

Det er også lærerikt å observere de forskjellige "forholdene". Her er det mennesker fra nesten alle verdensdeler. Alle mener de har funnet lykken i båtlivet, mange har gitt opp alt de hadde "hjemme" og skal seile videre i livet, inn i fremtiden, på denne måten. Uten mål, men med meningen å vedlikeholde lykke- og frihetsfølelsen. Men allerede ser man riper i overflaten. Å leve i det lille samfunnet her ser ut som å tære på noen, mens andre finner roen med faste rutiner og tilstedeværelse. Noen blir selskapsløver, andre forsvinner i mengden.

Er det slik som jeg først trodde (i begynnelsen av turen vår) at de menneskene som velger dette livet, søker rett og slett ensomheten, eller alene-tilværelsen. Den ensomheten som inneholder å ikke ha noe lengre forhold til de menneskene du omgir deg med? På en måte benytte seg av engangs-venner? Noen du blir kjent med i en havn og glemmer når du seiler videre? Alle har historier å fortelle om alle de flotte plassene de har vært og de hyggelige menneskene de har truffet. Men de er færre som sitter igjen med den nære vennegruppen vi "vanlige" mennesker liker å omgi oss med. Er fellesnevneren  her "loner"? Har de noe felles bagasje som gjør at de velger et slikt liv borte fra familie og venner fra barndommen? . . .  røttene?
Innerst inne syns jeg egentlig at det er litt trist å velge å leve slik. Det er så mange som ikke skal "hjem" igjen.

Skal si hjernen i den lille fluen på veggen jobber hardt nå. . . .  og må nok vente lenge for konkrete svar.

Men båtbikkjene er lykkelige her. Det er langt utenfor min fatteevne hvorfor folk i det hele tatt har hunder med på turen. Det er reneste "barnesamfunnet" her, med alle disse hundene som bor her. Båndtvang skal det jo være, men varierer veldig hvor alvorlig dette samfunnet tar denne regelen. Når jeg sitter ute i cockpiten med morgenkaffen min får jeg gjerne selskap av en av disse som gjerne tisser litt på bryggekanten hos meg. Er jeg uheldig da legger den igjen noe større også. Og er det noen som skal reise da er det mange som gjerne vil bli "bikkjepassere". Jeg er overrasket at det ikke allerede er kommet "bikkjehage" (hvor noen tar seg av de bikkjene på dagtid. . . .) Minner meg på en del av tidlig barndom, når alle skulle liksom trille en eller annen unge hele tiden. Nei, jeg var ikke helt med på det å låne andre sine unger for å gå gatelangs med en trille, men nabokatten kunne jeg gjerne låne :-)
Nei, i båt tenker jeg; hund = hår, lukt, mindre plass til menneskene, dassforhold. . .  ja, ikke snakk om regnværsdager og våt pels. . . ombord i en liten båt. Jeg bare forstår ikke behovet. . . .

Nei, dette var bare litt sånn filosofi i dag, for i dag er det litt vind og "varierende skydekke" . . . da er det godt å sitte inne og la tankene rangle :-)  
Ha en fortsatt god dag :-)

hverdagen og annerledes liv . . .

i sola i dag med is og cafe lattè på La Bottechita

I begynnelsen av februar, en solrik og varm dag på over 20 grader, sitter man igjen med mange gode følelser. Kanskje var dagen ekstra god, for det pøsregnet i hele går og det ble faktisk den første grå "inne-dagen" på hele turen vår. Det året som vi er ute.
Det livet vi har nå går ikke an å sammenligne med vinter i Norge. Vi var hjemme i Norge til jul.
I 5 uker. Feiret jul med familien og nyttår med gode venner. Og det blåste og regnet hele tiden. På vestlandet iallefall. Dagen ble lys rundt halv-ti tiden, mørk igjen i tre-tiden. . .  Hvis den ble helt lys i det hele tatt. Det har effekt. Helt klart.

Her blir det lyst før kl 7. . . og nå er det lys til kl 18. Og sol de fleste dagene. Jo i går var en våt dag, men det er den første vi opplever hvor det regner hele tiden. Må innrømme jeg ble litt frustrert i går ettermiddag og følte meg innestengt i denne "lille" båten. Da klatret jeg ut med regnjakke på, kortbukser og crocsene mine og ble nok den eneste gjesten den dagen på cafè La Bottechita. Den lattèn var god. Det er viktig ikke å glemme stam-cafèen om det regner litt og blåser stiv kuling.

fra Masala

Livet i marinaen går som vanlig. De blide menneskene er her fortsatt og rutiner skapes i vårt lille samfunn. Jeg har valgt å delta i gitargruppen, med litt usikkerhet da, for det hørtes så "profesjonelt" ut at jeg lurte på om jeg hadde noe der å gjøre. Har jo ikke rørt gitaren i nærmest 30 år, men jeg lever farlig nå og fant snart ut at mine kunnskaper, rustne siden i 80tallet, holder masse i dette miljøet.
Her er det kun viljen som gjelder :-) Og gleden av gitarglamringen er der ennå. . .. hos meg iallefall. Vet ikke hvor mye mer Freddy tåler :-)

Tai-Chi på stranda hver morgen er fortsatt endel av rutinene. Det er ikke mange igjen av den store gruppe som begynte, og jeg er ikke så ivrig som før å stå opp så tidlig. Ble litt "bortskjemt" hjemme og sliter med å komme meg ut av senga så tidlig. Lurer på om jeg skal konsentrere meg mer om yoga som er kl 16 . . . mer skånsom tidspunkt det

Happy-hour, Ladies-meeting (dametreff), Crap-meeting (mannstreff), Robert Burns kveld, Nederlandsk kveld, Aussie-kveld og filmkvelder . . .  det går i ett. Har man lyst på fest så mangler det ikke mulighetene. Det er bare å komme seg ut av båten. Men i det siste har vi funnet roen her med bøker. Å "mingle" kan man faktisk få for mye av. Vi trenger begge to vår "alene-tid" og vi er så heldige at vi nyter den sammen :-)
Da er det benstrekking i sofan og talglys og bok. Ingen ting er bedre.

med irske Ned Kelly på Robert Burn feiring

Filosofi har vi også tatt opp her, i regi "verdens minste" cafè. Vi gjør det på samme måten. . . skriver på en lapp et filosofisk spørsmål og trekker emne fra en krukke. Første gang ble en suksess og vi forsetter.

"sosialisering"

Og nå etter å ha brukt 2 uker på å suge inn energien fra den fine sicilianske vinteren og de positive menneskene rundt oss, tenker vi å bevege litt på oss og se mer av området rundt oss. Vi har allerede fått med oss litt, som en fin tur til Masala like før jul, i lag med Erik og Eva fra Skjærhalden. Der falt vi rett i turistfella og lo mye etterpå. Masala er kjent for vin produksjon. Søt vin som ligner på sherry . . .   og der midt i sentrum så vi den hyggelige vin-butikken hvor vi kunne smake og velge den vinen vi syntes var best. En koselig jenta serverte oss den ene smaksprøven etter den andre og vi forlot butikken med hver sin flaske vin. Alle fire med hver sin smak. Etterpå stoppet vi i den lokale matbutikken for å handle frokost mat etc. Og der var de flotte Masala vinene på rekke og rad på 70% lavere pris!!  Ja ja vi fikk en del gratis smaksprøver på kjøpet, men den satt altså. . .

lykkelig med gitar i båtstørrelse :-)

. . .  men det er mye igjen å titte på. Sicilia er en veldig fin øy og nå sier de at mandeltre`ene blomstrer snart og det skal være veldig fint. Vi gleder oss :-)