Ja, nå er vi i Italia :-) Kan bare smile :-) Klart livet er godt!
At det kan være så stor forskjell på to land, med ikke større avstand en dette, det er helt utrolig.
Og nå snakker jeg kultur. . . ikke landskap.
Av en eller annen grunn da forsto jeg aldri nasjonalsjelen i Hellas. Hvordan folk egentlig har det og hva de søker etter. Det er veldig store kontraster. Fattig eller rik. De gangene vi var i de mer sideliggende byene følte jeg at det som å gå tilbake i tid. Som de menneskene var blitt glemt i nåtidens fremgang. Alt så neglisjert og fattig ut. Men menneskene var like blide. Og sikkert ikke noe mindre lykkelige en oss nordmenn som tror at vi er dem som har det best i verden. Men tross mangler av materielle ting da har dem noe vi ikke har lenger. Familietradisjoner, aktiv deltakelse av eldre i samfunnet og sterk tilknytting til kirken. Og en ro som mange av oss burde søke mer. Ja, oppholdet i Hellas var lærerikt og jeg har fått mange fine innspill når det gjelder mine ranglende tanker.
Vi avsluttet turen vår i Hellas med å besøke øya Erikousi (Ereikoússa).
Det er den øya de fleste stopper på før de tar turen over til Italia. Øya er liten og bare en by med ca 700 innbyggere. Men en veldig fin by og vel vedlikeholdt. Med hotell og restauranter og cafè. Vi kom der rundt lunsjtid og etter å ha sikret båten tok vi oss en tur på øya. En slags avskjeds tur i grekeland. Litt rar følelse etter nesten 4 måneder, å skulle forlate Hellas og begynne på en ny kapittel på reisen vår.
Øya er frodig og grønn, men lite bebyggelse. Men vi fant plutselig en "highway" midt ute i ingenting.
Helt nytt asfalt og 4 arbeidere som lagde fortau med fine steinheller. Og et skilt som henviste til at vi måtte enten svinge til høyre eller venstre, eller kjøre rett fram . . . hm m m . . .
Vi valgte selvfølgelig å gå rett fram og midt på den nye asfalten helt til veien plutselig stoppet. . . men en ting lærte jeg, noe som ikke er mulig å lære av erfaring i Norge. Ikke gå på en ny asfalt, i sol og varme, på crocs. Det er ikke lurt. De smelter!
Planen var å seila over til Italia morgenen etter, men etter å sett på værmeldingen bestemte vi oss for at nattseilas var faktisk det beste. Det skulle blåse opp utover morgenen, så det gjaldt å være foran været. Jeg kan ikke si at jeg gledet meg til nattseilas. Jeg vil gjerne kunne se om det kommer en stor skummel båt i nærheten av meg, slik at jeg kan svinge unna. . .
og ikke snakke om alle de store fraktbåtene som sikkert kjører med autopilot og skipperne sover og de aner ikke at lille Cava er der ute på det store havet!! Nei . . . dette syntes jeg ikke var noe spennende. Men pytt pytt. . . mange seiler om natta og overlever, så dette skulle jeg klare. Jeg kunne sikkert sove en del av turen også. Freddy klarer jo dette alene, han :-)
Og overraskende nok da tror jeg faktisk at dette var en av store opplevelsene på turen. Vi var heldige og fikk måneskinn største del av veien og fin seilvind. Å sitte ute i en liten båt, midt ute i store havet, månelys og ikke et lyd annet en bølgesus og vindpust, det er ikke mulig å beskrive. Det må oppleves. Det ble ikke mye soving på meg. Litt borte innimellom kanskje, men ikke mye.
Vi ankom Santa Maria di Leuca på sørspissen av "hælen" rett før lysningen den 16. september. Og jammen ble vi skuffet! Vi hadde brukt natta på å drømme om Puglia vin og pizza og endelig å komme til et land hvor vi kunne i det minste forstå "litt" av språket. Nå vi ropte opp marinan for å få plass, var det eneste svaret vi fikk "Avante!" Men hva i all verden betyr Avante?? Jo, jeg vet det nå, men da trodde jeg at det var "vent" . . . og jeg hadde ikke lyst å vente i det hele tatt. Jeg ville inn i havna, fortøye og legge meg!
Og havna var et mareritt. Store dønninger og store flytebrygger som sveiet like mye som båtene. Jeg klarte ikke å gå opp pasarellan uten støtte. Og jeg så for meg å måtte krabbe langs bryggen for å komme på fast land . . .
Jeg sier nå at pga at vi var trøtte, så var vi mer sensitive for alle rynker ved ankomsten, men herregud for en nedtur å komme til Italia!! Etter å prøvd å sove, ga vi opp om en time (pga dønninger og bråk fra arbeidsmaskiner på fiskebrygge) og tok oss en tur til "sentrum". Og det var ikke mye der. Alt var stengt. Sommersesongen var over dagen før!! Vi fant en cafè med wi-fi, men for å kjøpe sim-kort til eget bruk, da måtte vi til neste by!! Om det gikk en buss ditt? - Nei.
Jeg følte at vi hadde gjort en tabbe. Hva gjør vi her, liksom?
Men det var bare første dagen . . etter en god natts søvn følte vi oss sprekere og mer positive og selvfølgelig er vi overlykkelige over å være her i Italia og det er allerede blitt mange pizzaer og mye godt Puglia vin.
Vi fant severdigheter i denne "grusomme"byen og gikk Mussolini trappene nedover og småpratet med mange hyggelige lokale. I slutten av 1800 tallet var det denne byen hvor aristokratene brukte sommerferien og fortsatt er det store villaer som minne om det. Hellig Peter (san Pietro) brukte denne byen som bosted når han arbeidet med sine evangeliske skrifter og for de kristne er denne byen "døren til himmelen"
Det finnes merker etter neandertalmannen i grotter utenfor byen. . . . fyret er 49m og er bygget i 1866. Og det er i Santa Maria di Leuca hvor vannkilden som forsyner hele sørlige delen av Italia med, finnes. Jo klart det er en historisk by. Vi kom bare litt skjevt ut i begynnelsen :-)
Men nå er vi i Gallipoli. Navnet kommer fra gresk og betyr "nydelig by" Og stemmer helt. En fantastisk fin gammel by med bygninger i barokk stil og levende trange gater. Italias elste fontene er her og.
Vi ligger i marine like utenfor sentrum og går inntil byen på 10 minutter. Og vi skal finne roen og nyte Italia. Vi blir her iallefall 2 dager til. Her fant vi butikk med sim-kort uten problemer og nå er vi på nett igjen. Isbutikker og pizzeria på rekke og rad. Hyggelige kjøledisker i matvarebutikkene. Fantastisk god kaffe på cafèene.
Ja vi er lykkelige i Italia nå :-)
At det kan være så stor forskjell på to land, med ikke større avstand en dette, det er helt utrolig.
Og nå snakker jeg kultur. . . ikke landskap.
Av en eller annen grunn da forsto jeg aldri nasjonalsjelen i Hellas. Hvordan folk egentlig har det og hva de søker etter. Det er veldig store kontraster. Fattig eller rik. De gangene vi var i de mer sideliggende byene følte jeg at det som å gå tilbake i tid. Som de menneskene var blitt glemt i nåtidens fremgang. Alt så neglisjert og fattig ut. Men menneskene var like blide. Og sikkert ikke noe mindre lykkelige en oss nordmenn som tror at vi er dem som har det best i verden. Men tross mangler av materielle ting da har dem noe vi ikke har lenger. Familietradisjoner, aktiv deltakelse av eldre i samfunnet og sterk tilknytting til kirken. Og en ro som mange av oss burde søke mer. Ja, oppholdet i Hellas var lærerikt og jeg har fått mange fine innspill når det gjelder mine ranglende tanker.
Vi avsluttet turen vår i Hellas med å besøke øya Erikousi (Ereikoússa).
 |
| Erikousi. Siste stopp i Hellas. Cava lengst til høyre langs kaien. Byen i bakgrunn. |
Øya er frodig og grønn, men lite bebyggelse. Men vi fant plutselig en "highway" midt ute i ingenting.
 |
| "Highway" på Erikousa. En gresk dame bruker den og. Lurer på hvilken sko hun bruker? |
Vi valgte selvfølgelig å gå rett fram og midt på den nye asfalten helt til veien plutselig stoppet. . . men en ting lærte jeg, noe som ikke er mulig å lære av erfaring i Norge. Ikke gå på en ny asfalt, i sol og varme, på crocs. Det er ikke lurt. De smelter!
Planen var å seila over til Italia morgenen etter, men etter å sett på værmeldingen bestemte vi oss for at nattseilas var faktisk det beste. Det skulle blåse opp utover morgenen, så det gjaldt å være foran været. Jeg kan ikke si at jeg gledet meg til nattseilas. Jeg vil gjerne kunne se om det kommer en stor skummel båt i nærheten av meg, slik at jeg kan svinge unna. . .
 |
| "Health Care" til venstre - begravelsebyrå til høyre. Begge så ganske stengt ut. . . |
Og overraskende nok da tror jeg faktisk at dette var en av store opplevelsene på turen. Vi var heldige og fikk måneskinn største del av veien og fin seilvind. Å sitte ute i en liten båt, midt ute i store havet, månelys og ikke et lyd annet en bølgesus og vindpust, det er ikke mulig å beskrive. Det må oppleves. Det ble ikke mye soving på meg. Litt borte innimellom kanskje, men ikke mye.
Vi ankom Santa Maria di Leuca på sørspissen av "hælen" rett før lysningen den 16. september. Og jammen ble vi skuffet! Vi hadde brukt natta på å drømme om Puglia vin og pizza og endelig å komme til et land hvor vi kunne i det minste forstå "litt" av språket. Nå vi ropte opp marinan for å få plass, var det eneste svaret vi fikk "Avante!" Men hva i all verden betyr Avante?? Jo, jeg vet det nå, men da trodde jeg at det var "vent" . . . og jeg hadde ikke lyst å vente i det hele tatt. Jeg ville inn i havna, fortøye og legge meg!
Og havna var et mareritt. Store dønninger og store flytebrygger som sveiet like mye som båtene. Jeg klarte ikke å gå opp pasarellan uten støtte. Og jeg så for meg å måtte krabbe langs bryggen for å komme på fast land . . .
Jeg sier nå at pga at vi var trøtte, så var vi mer sensitive for alle rynker ved ankomsten, men herregud for en nedtur å komme til Italia!! Etter å prøvd å sove, ga vi opp om en time (pga dønninger og bråk fra arbeidsmaskiner på fiskebrygge) og tok oss en tur til "sentrum". Og det var ikke mye der. Alt var stengt. Sommersesongen var over dagen før!! Vi fant en cafè med wi-fi, men for å kjøpe sim-kort til eget bruk, da måtte vi til neste by!! Om det gikk en buss ditt? - Nei.
Jeg følte at vi hadde gjort en tabbe. Hva gjør vi her, liksom?
 |
| Ved Mussolini trappen i St. Maria di Leuca |
Vi fant severdigheter i denne "grusomme"byen og gikk Mussolini trappene nedover og småpratet med mange hyggelige lokale. I slutten av 1800 tallet var det denne byen hvor aristokratene brukte sommerferien og fortsatt er det store villaer som minne om det. Hellig Peter (san Pietro) brukte denne byen som bosted når han arbeidet med sine evangeliske skrifter og for de kristne er denne byen "døren til himmelen"
Det finnes merker etter neandertalmannen i grotter utenfor byen. . . . fyret er 49m og er bygget i 1866. Og det er i Santa Maria di Leuca hvor vannkilden som forsyner hele sørlige delen av Italia med, finnes. Jo klart det er en historisk by. Vi kom bare litt skjevt ut i begynnelsen :-)
 |
| På vei ned til den "grusomme marinaen" |
Men nå er vi i Gallipoli. Navnet kommer fra gresk og betyr "nydelig by" Og stemmer helt. En fantastisk fin gammel by med bygninger i barokk stil og levende trange gater. Italias elste fontene er her og.
Vi ligger i marine like utenfor sentrum og går inntil byen på 10 minutter. Og vi skal finne roen og nyte Italia. Vi blir her iallefall 2 dager til. Her fant vi butikk med sim-kort uten problemer og nå er vi på nett igjen. Isbutikker og pizzeria på rekke og rad. Hyggelige kjøledisker i matvarebutikkene. Fantastisk god kaffe på cafèene.
Ja vi er lykkelige i Italia nå :-)
 |
| fine Gallipoli :-) |
 |
| et lite menneske - en stor dør |
 |
| fra gamle byen i Gallipoli |
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar