I nærkontakt med flyktninger . . . dette er faktisk virkelighet

Jeg hadde såvidt publisert siste innlegg når en av våre "reisevenner" kom løpende langs kaien og ropte at hele kystvakta hadde samlet seg på brygge i full mundering, for å ta imot 140 flyktninger plukket opp av sjøen like utenfor.

Kystvakten kommer inn med flyktninger

Nysgjerrigheten samlet oss sjøfolka, for å følge med. Det var en merkelig opplevelse. Klart man har sett på tv at de plukker opp folk som har risikert livet for å komme til et land hvor de tror de kan leve uten krig og elendighet. Men å se det med egne øyner er litt annerledes. Første "kull" med 100 personer, kom inn til kai innenfor innegjerdet området hvor kystvakten holder til. Vi så det ikke så nærme, men det var rart å se mennesker bli ordet ned på kne eller i sittestilling mens de ble fortløpende registrert og sjekket av helsepersonell.

Alt dette skjedde rett og slett på kaien, uten noen form for å gjøre det på en privat måte. Til og med de uniformerte tok bilder på mobilene sine.

streng kontroll når de kommer på land

Men allikevel så vi at tross mengder av uniformer og grønne munnbind da var de som tok imot disse menneskene veldig hyggelige og smilte og behandlet dem med den respekten som er mulig i en slik situasjon.

Det andre "kullet" kom inn på brygge rett ved siden av oss. Da ble det mer personlig. Jeg kunne se i øynene på de stakkars menneskene som ble ordret på land, en etter en og ned i sittestillingen. Det var barn også. Med store spørsmålstegn i øynene . . .
Havnevakten fortalte oss at dette er et stort problem der i Roccella Ionica. På andre siden av marinan ligger det faktisk mange båter og slenger langs brygge. Båter som er konfiskert av Guarida Costiera, kystvakten. Lybanske båter for det meste. Og de blir ikke hentet av eierene. De sitter sikkert i fengsel.
Denne gangen var det ikke noen båt å tøye inn. Den sank.

En av de konfiskerte båtene
fra Lybia. Dekor mangler det ikke.

To dager tidligere hadde de tatt inn en båt og der var en av flyktningene en gravid kvinne som fødte ute på sjøen. Innenfor Italiensk grense. Da blir barnet italiensk statsborger. Det er en måte å komme seg inn på.
Og havnevakten var ikke blid når han fortalte oss at dette var et stort problem og at "Angela Merkel ikke så noen grunn til å dele ut eu-penger for å hjelpe". Selvom dette problemet kostet Italia mye penger, for disse menneskene må jo ha husly og mat og til slutt må noen sende dem hjem igjen! Nei, han var mørk over situasjonen. Men det varmet å høre at bak sinnet hadde han stor omtanke for disse menneskene og syntes at de skulle bli godt tatt vare på. Problemet var bare at noen måtte betale.

Ja, det var mange tanker som satt igjen når alle de 140 skjebnene var kjørt bort og vi satt igjen med vårt gode liv hvor vi kan reise rundt i verden og trenger ikke risikere livet for å leve.

Vi forlot Roccella Ionica kl. 3 om natt til fredag. Det er lang strekning over til Siracusa, eller 93 nm, og vi prøvde å unngå å komme inn i mørket. Vi vurderte å ta strekningen i mindre etabber, men da ble totalen så mye lengre og vi var veldig ivrige å komme over til Sicilia. Og ditt kom vi kl 21.15 på fredagskveld. Totalmørkt. Helt stilt i havna. Vi ankret og la oss å sove.

"denne veien, folkens"  :-)

På farten over var vi så heldige å få besøk av delfiner, to ganger, og i skumringen, når vi nærmet oss Siracusa hoppet tunfisken rundt båten. Sikkert for å erte meg, for jeg har virkelig lyst å prøve å fiske en tuna. Og nå har jeg spionert på utstyret de har her i båtene og når vi seiler herfra, da skal jeg jammen meg fiske en tunfisk!! Klart dere får bilde og he he

Vi passerte også hangarskip og lurte mye hvilken retning dem skulle. VHFen var på og vi lyttet veldig, men der var det kun italiensk . Ned, som seilet like foran oss og kan italiensk, fortalte oss etterpå at de hadde prøvd å kalle oss opp, men vi hadde ikke svart he he. De skulle vist sette opp farten for å slippe ut en helikopter, men det kunne de ikke for CAVA var i veien :-)  Til slutt svingte de bak oss og forsvant, etter å ha sluppet ut helikopteren og lettbåt. Ja ja, CAVA er ikke stor, men hun skal absolutt tas hensyn til . . . også av de store  :-)

her har CAVA tvunget "store bjørn" til å endre kurs

Nå er vi i en marina midt i sentrum av Siracusa. Etter første natta på dregg, og en tur inn til byen med vår nye fine jolla, da nektet jeg å reise ut til båten igjen. Stakkars Freddy fikk kjøre ut alene og hente CAVA. Jeg ventet på brygge. Hvorfor?  Jo, jolla er 200 cm lang, veldig lite bred og bølgene var like store. . . . Nei takk. Det føltes som å sitte i en balje, som jeg sist gjorde da jeg var i 2 års alderen. . . . og da på fast gulv.

Freddy i "baljen"

Og Freddy klarte seg fint. Mye lettere med bare en i baljen, ikke sant ?   :-)
Og nå er vi her rett ved porten inn til gamle delen av Siracusa og har gått i timevis og sett og undret oss over den fantastiske plassen. Og vi har mye igjen.

Her det mye historie og mye liv. Nå i slutten av september er det fortsatt mye turister. Det er nok kaos her midt på sommeren. Og det er en opplevelse å gå innom alle de trange gatene hvor det faktisk er stille, for så plutselig å komme ut en en turistgate med cafèer og restauranter. Det er som å gå langs et fuglefjell. Lydene blir på en måte forsterket av de høge gamle husene. På samme måte som stillheten er total hvis man lurer seg inn i et smug. Kan anbefales på det sterkeste.

i Castello Maniace

Og nå har vi kjøpt oss en liten bok om Sicilia. Og ved første titt så er det helt klart at vi har mye igjen å se og oppleve. Men nå skal vi ta en dag til her, minst, før vi seiler sørover langs kysten.

kajakk-basket i kanalen i Siracusa

Siracusa sjarm

"Shit happens" sier de . . .

Ja, i dette øyeblikket er Freddy på alle fire og monterer dassen på nytt, etter total demontering og gjennomgang av pumpe og slanger. Å sitte i en marina som ikke har tilgjengelige toaletter og vårt eget går istykker, er ikke noe kjekt. Da er det godt å Freddy er en handyman som gjør det som trengs. Og nå er det snart i orden igjen :-)

Vi forlot Gallipoli på lørdag og havnet i Crotone.

utsikten fra cafè i Crotone . . .

Vi hadde hørt at der var det en gammel bydel som var vert et besøk. Når vi kom inn der ble vi litt skeptiske. Styggere innseiling av en by har jeg ikke sett. Det første vi så fra laaaaaang avstand var vindmøllene ovenfor byen som ødelegger hele bildet. Når vi nærmet oss havna var det bare industribygg og arbeidsmaskiner og lang og stygg molo. Dette hadde vi ikke noen tro på. Men når vi begynte å gå og utforske fant vi ut at byen sto godt under ryktene.

trange gater i Crotone

En veldig fin gammel del av byen med trange og sjarmerende gater, åpne små overdekorerte kirker og selvfølgelig en borg på toppen av bakken. Men det er litt synd å tenke på at ingen har tenkt på å bevare dette. Gatene er tagget og skitne og søppel flyter. Nye boligblokker er bygget rundt borgen slik at den vises ikke lenger fra avstand. Crotone fortjener mer. Vi var så heldige å bli med på guidet tur i gamle byen (ja, turister for en dag igjen) og fikk høre mye historie og se fine ting i kirker og museum. Jeg håper inderlig at de tar tak i dette og rydder i byen sin.. da har det er flott turistmål å tilby-

Ellers da var den nye delen av byen av samme sort. Husene var like nedslitte og sjabby. Men mye liv alle veier. Fiskere på brygge og jobbet med garn eller solgte dagens fangst. En lang strandpromenade langs hele byen med stor og flott strand og restauranter. Men ingen turister lenger. Og de sier at her er det mafiosene som styrer. . . .  da må de skjerpe seg.

historiske skatter i Crotone

I Crotone traff vi igjen et skotsk par, Kat og Doug, som vi hadde snakket litt med i Petriti før vi forlot grekenland. De er på vei til Malta for overvintring. Vi er blitt mer og mer kjent med dem og spiser nå gjerne middag i lag med dem, eller sitter og preiker.  Og den endringen har skjedd de siste dagene at vi begynner å treffa på de samme båtene om igjen. Folk har når begynt å trekke seg i retning vinterhavn og da blir det slik.

Her hvor vi ligger nå, i Roccella Ionica, er det 5 andre båter som vi har sosialisert med de siste dagene. Og flere som vi begynner å bli kjent med. Noen av dem skal til Ragusa som oss. Andre til en marine litt lengre vest på Sicilia.


Det er først å nevne Kat og Doug, som allerede har invitert oss på besøk til dem på Malta, hvor de har et hus.

med Kat og Doug i Crotone

Det er Philip og Alfons fra Nederland, to "glade" gutter på tur med hunden sin.
Det er forfatteren Ned og hans fru Barbara, fra Irland som også skal til Ragusa.
I båten Merit, fra England, er det 4 personer hvor  en er blind, en er døv og en har parkinson. . .  de skal også til Ragusa.
Rosie og Otti fra Tyskland er de gjerrige som helst vil bruke fiskebryggene hvor en ikke trenger å betale så lenge en ikke tar plassen fra fiskebåtene.
Alt er dette veldig hyggelige og sosiale mennesker.

borgen i Crotone

I går kveld samlet båtfolka seg på kaien og vi fikk en konsert av 3 musikanter fra USA, som sang og spilte gitar, sax og munnspill. Og de skal heldigvis til Ragusa også så vi kan bare glede oss til det.

Vi har fått høre mange historier om de "små" samfunnene i vintermarinane. Det blir jo etterhvert et eget samfunn som som utvikler seg der. Det er forskjellige temakvelder og diverse samarbeid med biler og sykler og den slags. Det blir spennende å finne ut av det.


Vi regner med å kommet il Ragusa om en uke.
Drømmen var å stikke innom mange havner på veien og se så mye vi kan. Men italienske drømmen er litt "mareritt" innimellom pga havneavgifter. Det er utrolig dyrt å gå inn til kai her. 45\50 euro for døgnet er ikke uvanlig. Det finnes billigere hoteller en det. . .

det er likt i Italia og Hellas. Det er mennene som går på cafè
Her i Roccella Ionica

Men imorrå er målet Siracusa. Der kan man ligge ved anker midt i havna og det skal vi jammen gjøre :-)  I mange dager!  Da har vi iallefall kommet oss over til Sicilia og da er det kun 2 stopper til, til vi er i Ragusa. Og da er det bare å venne seg til marinalivet med alle de fargerike personene der. Det blir en annen kapittel i vår "reisebok". Gleder oss til det :-)

Buongiorno Italia !! La vita è bella :-)

Ja, nå er vi i Italia :-)  Kan bare smile :-)  Klart livet er godt!

At det kan være så stor forskjell på to land, med ikke større avstand en dette, det er helt utrolig.

Og nå snakker jeg kultur. . . ikke landskap.
Av en eller annen grunn da forsto jeg aldri nasjonalsjelen i Hellas. Hvordan folk egentlig har det og hva de søker etter. Det er veldig store kontraster. Fattig eller rik. De gangene vi var i de mer sideliggende byene følte jeg at det som å gå tilbake i tid. Som de menneskene var blitt glemt i nåtidens fremgang. Alt så neglisjert og fattig ut. Men menneskene var like blide. Og sikkert ikke noe mindre lykkelige en oss nordmenn som tror at vi er dem som har det best i verden. Men tross mangler av materielle ting da har dem noe vi ikke har lenger. Familietradisjoner, aktiv deltakelse av eldre i samfunnet og sterk tilknytting til kirken. Og en ro som mange av oss burde søke mer. Ja, oppholdet i Hellas var lærerikt og jeg har fått mange fine innspill når det gjelder mine ranglende tanker.

Vi avsluttet turen vår i Hellas med å besøke øya Erikousi (Ereikoússa).

Erikousi. Siste stopp i Hellas. Cava lengst til høyre langs kaien. Byen i bakgrunn.

Det er den øya de fleste stopper på før de tar turen over til Italia.  Øya er liten og bare en by med ca 700 innbyggere. Men en veldig fin by og vel vedlikeholdt. Med hotell og restauranter og cafè. Vi kom der rundt lunsjtid og etter å ha sikret båten tok vi oss en tur på øya. En slags avskjeds tur i grekeland. Litt rar følelse etter nesten 4 måneder, å skulle forlate Hellas og begynne på en ny kapittel på reisen vår.
Øya er frodig og grønn, men lite bebyggelse. Men vi fant plutselig en "highway" midt ute i ingenting.

"Highway" på Erikousa. En gresk dame bruker den og.
Lurer på hvilken sko hun bruker?

Helt nytt asfalt og 4 arbeidere som lagde fortau med fine steinheller. Og et skilt som henviste til at vi måtte enten svinge til høyre eller venstre, eller kjøre rett fram . . . hm m m . . .
Vi valgte selvfølgelig å gå rett fram og midt på den nye asfalten helt til veien plutselig stoppet. . .  men en ting lærte jeg, noe som ikke er mulig å lære av erfaring i Norge. Ikke gå på en ny asfalt, i sol og varme, på crocs. Det er ikke lurt. De smelter!

Planen var å seila over til Italia morgenen etter, men etter å sett på værmeldingen bestemte vi oss for at nattseilas var faktisk det beste. Det skulle blåse opp utover morgenen, så det gjaldt å være foran været. Jeg kan ikke si at jeg gledet meg til nattseilas. Jeg vil gjerne kunne se om det kommer en stor skummel båt i nærheten av meg, slik at jeg kan svinge unna. . .

"Health Care" til venstre - begravelsebyrå til høyre.
Begge så ganske stengt ut. . . 

og ikke snakke om alle de store fraktbåtene som sikkert kjører med autopilot og skipperne sover og de aner ikke at lille Cava er der ute på det store havet!!  Nei . . . dette syntes jeg ikke var noe spennende. Men pytt pytt. . . mange seiler om natta og overlever, så dette skulle jeg klare. Jeg kunne sikkert sove en del av turen også. Freddy klarer jo dette alene, han :-)
Og overraskende nok da tror jeg faktisk at dette var en av store opplevelsene på turen. Vi var heldige og fikk måneskinn største del av veien og fin seilvind. Å sitte ute i en liten båt, midt ute i store havet, månelys og ikke et lyd annet en bølgesus og vindpust, det er ikke mulig å beskrive. Det må oppleves. Det ble ikke mye soving på meg. Litt borte innimellom kanskje, men ikke mye.

Vi ankom Santa Maria di Leuca på sørspissen av "hælen" rett før lysningen den 16. september. Og jammen ble vi skuffet! Vi hadde brukt natta på å drømme om Puglia vin og pizza og endelig å komme til et land hvor vi kunne i det minste forstå "litt" av språket. Nå vi ropte opp marinan for å få plass, var det eneste svaret vi fikk "Avante!" Men hva i all verden betyr Avante??  Jo, jeg vet det nå, men da trodde jeg at det var "vent" . . . og jeg hadde ikke lyst å vente i det hele tatt. Jeg ville inn i havna, fortøye og legge meg!
Og havna var et mareritt. Store dønninger og store flytebrygger som sveiet like mye som båtene. Jeg klarte ikke å gå opp pasarellan uten støtte. Og jeg så for meg å måtte krabbe langs bryggen for å komme på fast land . . .
Jeg sier nå at pga at vi var trøtte, så var vi mer sensitive for alle rynker ved ankomsten, men herregud for en nedtur å komme til Italia!! Etter å prøvd å sove, ga vi opp om en time (pga dønninger og bråk fra arbeidsmaskiner på fiskebrygge) og tok oss en tur til "sentrum". Og det var ikke mye der. Alt var stengt. Sommersesongen var over dagen før!! Vi fant en cafè med wi-fi, men for å kjøpe sim-kort til eget bruk, da måtte vi til neste by!! Om det gikk en buss ditt? - Nei.

Jeg følte at vi hadde gjort en tabbe. Hva gjør vi her, liksom?

Ved Mussolini trappen i St. Maria di Leuca

Men det var bare første dagen . .  etter en god natts søvn følte vi oss sprekere og mer positive og selvfølgelig er vi overlykkelige over å være her i Italia og det er allerede blitt mange pizzaer og mye godt Puglia vin.
Vi fant severdigheter i denne "grusomme"byen og gikk Mussolini trappene nedover og småpratet med mange hyggelige lokale. I slutten av 1800 tallet var det denne byen hvor aristokratene brukte sommerferien og fortsatt er det store villaer som minne om det. Hellig Peter (san Pietro) brukte denne byen som bosted når han arbeidet med sine evangeliske skrifter og for de kristne er denne byen "døren til himmelen"
Det finnes merker etter neandertalmannen i grotter utenfor byen. . . . fyret er 49m og er bygget i 1866. Og det er i Santa Maria di Leuca hvor vannkilden som forsyner hele sørlige delen av Italia med, finnes. Jo klart det er en historisk by. Vi kom bare litt skjevt ut i begynnelsen :-)

På vei ned til den "grusomme marinaen" 

Men nå er vi i Gallipoli. Navnet kommer fra gresk og betyr "nydelig by" Og stemmer helt. En fantastisk fin gammel by med bygninger i barokk stil og levende trange gater. Italias elste fontene er her og.
Vi ligger i marine like utenfor sentrum og går inntil byen på 10 minutter. Og vi skal finne roen og nyte Italia. Vi blir her iallefall 2 dager til. Her fant vi butikk med sim-kort uten problemer og nå er vi på nett igjen. Isbutikker og pizzeria på rekke og rad. Hyggelige kjøledisker i matvarebutikkene. Fantastisk god kaffe på cafèene.
Ja vi er lykkelige i Italia nå :-)

fine Gallipoli :-)

et lite menneske - en stor dør

fra gamle byen i Gallipoli

lureri alt i sammen? . . .

Nå sitter jeg her i skyggen i cockpiten og prøver å skrive, mens vi sakte men sikkert kjører motor til øya Erikoussas, hvor vi skal ha vår siste kveld i Hellas. Imorrå seiler vi over til Italia.

Det er lenge siden siste blogg. Hele september har vi oppholdt oss på Korfu og for det meste i Gouvia Marina, hvor vi startet turen.

Vi har hatt besøk av Helen og Sara og Sebastian og koset oss med dem i en hel uke.

tett sammen på Taverna i Gouvia

Det er ingenting som kan sammenlignes med å få klemme på barn og barnebarn og nyte "syden" i lag med dem. Det ble mye bading og nytelse av små øyeblikk. En liten tur til Petriti for å plukke skjell på stranda og smake på Mikaelis gode mat. Dagsutflukt til Korfuby hvor vi også traff på kjære venner fra Skudeneshavn, Arild og Lise, som var der på Cruise.

Når Helen og ungene reiste på torsdag, da var det bare å begynne å tenke på forlate grekenland. Vi har i hele sommer hatt små "kamper" med havnemyndigheter, hvor papirene har ikke alltid vært slik som forventet, men til slutt fikk vi orden på det. Vi var jo i perioder veldig imponert over hvor god kontroll dem hadde og at de forlot ingen ting til tilfeldighetene. Og alle var veldig service innstilte og hjelpsomme alle veier.

"Dette er livet!" sa Sebastian,
her med Sara på stranda i Petriti

Og de gjentok om igjen at vi måtte huske på at når vi skulle forlate landet, da måtte vi levere papirene inn til custom office!!  Absolutt!!

Og nå skulle vi forlate landet. Først var vi hos port polis i Gouvia og de sa at vi måtte inn til Korfuby for å levere papirene til custom office. Vi diskuterte om vi skulle "gidda", om ikke vi rett og slett skulle stikka av og sende papirene fra en eller annen havn på veien. Spare oss den turen til byen. Men vi tenkte kanskje at grunnen til at vi måtte levere dem inn, var at vi ville få en kvittering fra dem om at vi var "tollet ut" og at det måtte vi vise til myndighetene i neste land.

                                                                            Men nei.

Freddy utenfor custom office i Korfuby.
Freddy til venstre altså :-P hehe

Etter å gått langs hele lange kaien i Korfuby og funnet fram til dette elendige kontoret, ble vi mottatt av utålmodighet og arroganse. Vi fikk ikke avslutte setninger før de snakket mot oss. De ville at vi skulle inn til port polis i Korfu først. Til slutt klarte vi å få dem til å forstå at båten ikke var i Korfuby, men i Gouvia og at vi hadde vært hos port polis der. Da grafset de papirene og sa "OK! you can leave!!!"  Jeg er sikker på at papirene havnet i nærmeste søppelbøtte. Vi ble så paff at vi bare skyndte oss ut døra, med følelsen av å gjort noe galt og tenkte ikke på det før etterpå at egentlig skulle vi har krevd en kvittering for å ha levert inn papirene. For nå seiler vi egentlig i Hellas uten transitlogg. Men igjen, hva i all verden skal man egentlig med en transitlogg? Nei, hele opplegget føles som et skuespill nå. . .   lureri alt i sammen?  Ble virkelig skuffet over den slutten.

Men her er vi. Midt ute på havet mellom Korfu og Erikoussis og har det godt. Glad å bli ferdig med Hellas og gleder oss ille til å oppleve Italia.